Alf Anvedsen, tidligere nestleder i NFU

Vil en kommunereform automatisk gi bedre tjenester?

Kommunesammenslåing kan løse noen utfordringer, men kan også skape nye. NFUs tidligere nestleder, Alf Anvedsen, gjennomgår noen utfordringer knyttet til tjenestene til mennesker med utviklingshemning.

Lovbrudd

Stadig rapporteres det om lovbrudd når det gjelder tjenester overfor samfunnets mest sårbare. Vi ser eksempler på dårlige tjenestetilbud innen helse, psykiatri, skole, barnevern, eldreomsorg, og ikke minst overfor innbyggere med utviklingshemning.

Lovverk, økonomi og holdninger

Det er dokumentert at ansvarsreformen for mennesker med utviklingshemning som ble vedtatt på slutten av 1980-tallet har sporet av på de fleste livsområder. Ansvaret ble som kjent overført til kommunene. Kommunene gjør en iherdig innsats, men det er altså en forskjell mellom liv og lære. Det er ikke nok å ha lovverket på plass. Økonomi og holdninger eller verdier er andre viktige faktorer. Mange kommuner sliter med økonomien, og det er en stor utfordring å skjerme lovpålagte oppgaver.
Verdier og holdninger er like viktig som å ha økonomien på plass. Dessverre er det slik at avstand bidrar til å sette verdigrunnlag til sides. I en liten kommune kjenner folk hverandre, og behandles ikke like lett som statistikk. Man blir sett. I større kommuner blir avstanden større mellom innbyggerne og de folkevalgte. Makt vil dessuten samles på færre hender. Kommunereformen kan medføre en svekkelse av demokratiet.

Privatisering

Min frykt er at kommunereformen også kan bli en fare for kvaliteten på tjenestene. l Oslo legges tjenestetilbud og botilbud for innbyggere med utviklingshemning ut på anbud for noen år om gangen. Det legges ut svært sensitive opplysninger på anbudstorvet Doffin. Anbudssystemet medfører fare for flytting ut av hjemmet når avtalen utløper, og som beskrevet er det institusjoner som får oppdragene. Private selskaper tilbyr altså bolig og tjenester. Du kan ikke bo hvor du vil og få tjenester der. Det spørs om kommunen har lovgrunnlag for sin anbudspraksis. I sommer avdekket Fylkesmannen i Oslo og Akershus alvorlige lovbrudd ved to slike private institusjoner i Oslo. Enkelte lever under kritikkverdige forhold. Toppen på kransekaken er at dette fremstilles som selvvalgt.  Klistrelappen valgfrihet knyttes til privatisering av omsorgstjenester. Valgfrihet er det kommunen som har; ikke den som mottar omsorg. Den som mottar omsorg må ta til takke med det tilbudet som gis av den som ga lavest pris. Privatisering er ikke noe nytt. Vi kjenner det igjen fra det gamle legdesystemet.

Avstanden mellom de som styrer og de som blir styrt

Ved privatisering av tjenestene blir avstanden mellom de folkevalgte og tjenestemottakerne større, altså en lignende effekt som den vi får ved større kommuner. Det blir vanskelig å føre kontroll. Kommunene har store problemer i dag med å kontrollere oppgaver som utføres av eget tjenesteapparat. Kontrollen må bli enda mer krevende når oppgavene utføres av private leverandører. Det bør komme som et resultat av kommunereformen at egenkontrollen i kommunene blir styrket, men jeg ser ikke at store kommuner er noen garanti for at det gis gode tjenester. Det avdekkes lovbrudd også i de store kommunene. Lovbrudd eller avvik taler i store kommuners disfavør. Fra Helsetilsynets nettside, kan en lese at det i Oslo er det avdekket avvik i 20 av 21 tilsyn med tjenester til innbyggere med utviklingshemning.
En robust kommune er etter min mening ikke en stor kommune, og heller ikke en kommune som utøver selvråderett, og gjør som den vil. En robust kommune er en kommune som leverer gode tjenester.

Selvråderett versus statlig kontroll

Selvråderett, ja. Kommunal selvråderett. Styrking av lokaldemokratiet. Flotte mantra, men ikke når det går på bekostning av innbyggernes rettigheter til gode tjenester slik disse er nedfelt i lovverket. Vi hører et rop om mindre statlig inngripen, og det fokuseres særlig på kommuneplaner, miljø, strandsoner og lignende.  Her har vi et ferskt eksempel fra Karmøy hvor kommunen fikk 34 innsigelser fra Fylkesmannen til kommuneplanforslaget. Det er forståelig at det kan bli en diskusjon om kommunal selvråderett av slikt. Det jeg frykter er at kommunereformen vil medføre en svekkelse av tilsynsmyndigheten på viktige områder som velferd og opplæring.  Dette vil ramme samfunnets svakeste, barn, eldre og funksjonshemmede.

Avsluttende kommentar

Dette innlegget må ikke leses slik at jeg er i mot kommunesammenslåing. Jeg hilser en debatt om kommunestrukturen velkommen. Vi må foreta en analyse før beslutninger foretas. Vi er i starten av en prosess, og den starter med analysen. Hovedmålet med prosessen må imidlertid være å styrke kvaliteten på de kommunale tjenestene. Jeg advarer mot tre andre prosesser som foregår samtidig eller som lett kan utvikle seg:

  1. Press mot kommuneøkonomien.
  2. Privatisering av tjenester.
  3. Svekkelse av statlig tilsynsmyndighet.

Dette er tre faktorer som kan ha stor innvirkning på tjenestetilbudet, og som må sees i sammenheng med debatten om kommunestrukturen.

Alf Anvedsen

5 september 2014
  • 2014-09-06 Det er gode refleksjonar som her kjem fram. Eg synest det er viktige punkt du tek tak i, og for eigen del tenker eg det er så viktig at tilsynsmyndigheta må bevare og videreutvikle sitt mandat. Det burde ikkje vere slik at det er foreldre/ pårørande som må vere dei som må påtale lovbrota. Elles er det slik at eg er engsteleg når me ser at me lever i ei tid der det ser ut som at det er viktigare å sørge for skattelette enn å sørge for tilstrekkelege midler til omfordeling. Dette må me halde fram med å argumentere mot. Hallgeir Amdal
  • 2014-09-05 Jeg har sett litt på tilsynsrapporter, både på omsorgsfeltet og spesialundervisningsfeltet. Om det avdekkes avvik fra lovverket og antallet avvik en finner har en svak, ikke signifikant, tendens til å øke med kommunestørrelse. Jens Petter Gitlesen
  • 2014-09-05 Eg er i hovudsak samd i Alf sine analysar og minner i tillegg om vurderingane som Kommunal Rappoort har publisert nyleg. I dei årlege granskingane gir dei verdisetting i kommunane frå feltagrunnskule, aldreomsorg, barnevern, barnehage, helse og økonomi.Ellers vurdear rapporten heile 217 område og syner korleis kommunane skårar i høve desse områda.Korleis allvitarane ut frå denne rapporten kan felle knusande dom over tenester i småkommunar er for meg ufatteleg. Sjølv om ikkje alt er kvitt/svart, kan ein ikkje unngå å sjå dei store linjene som viser at små og mellomstore kommunar i hovudsak kjem klart best ut.Når så rapportande viser at dei mindre kommunane er best på tenester til folk, unge som gamle, så må det vere noko anna som ligg til grunn for det enorme presset no Sanner og co fører ut mot kommunenoreg.Det er tydelegvis skadeleg å samarbeide over kommune- og fylkesgrenser, sjølv om det same samarbeidet er naudsynt innafor ei storkommune. Leitar ein så etter dei svake sidene, er det som Alf antyder ikkje vanskeleg å finne cdei både i små og store kommunar. I NFU er ikkje regionaliseringsdebatten ny, men også NFU må sjå på korleis verda verkeleg ser ut i tenestegjevinga før ein går til omfattande omleggingar. Og sentrum-periferi problematikken er minst like aktuell i dag som før. Dersom ein trur at problemstillingane rundt presset i kommuneøkonomien, privatiseringa og svekking av statleg tilsyn blir løyst med kommunar i 50 -100000 storleik, må ein tru om igjen.Og for våre målgrupper gjer avtand og framandgjering slett ikkje situasjonen betre. Det betyr ikkje at NFU framleis må jobbe bottum-up for å best ta i vare dei individuelle utfordringane. Eg vonar heile organisasjonen blir tatt med i ein debatt om denne saka! Steinar Sandnes

Tips noen om siden