Målsetningen med omsorgstjenestene er å sikre den enkelte en meningsfull tilværelse sammen med andre. Når Stortinget ved flere anledninger har konstatert at politikken overfor mennesker med utviklingshemning har sporet av, er det også en kostatering av at lovverket ikke godt nok har tjent sin hensikt. Kan hende lovverket er for lite beskrivende og derfor for lite regulerende?
Presiseringer som knapt presiserer
Når en skal sikre Per eller Pål gode omsorgstjenester, så skal det gjøres i samsvar med kvalitetsforskriften. Spørsmålet er om forskriften fører oss så mye lenger i den praktiske utformingen av tjenestene. Kvalitetsforskriften er en samling av positive adjektiver. Det er vanskelig å lese ut av lovverket hvor mange timer støttekontakt Per skal ha. Om Per er supporter av det lokale fotballaget, er det umulig å lese ut av lovverket hvor mange av lagets hjemmekamper Per har rett til å se.
Kravene til tjenesteyterne finner en i helsepersonelloven, spesielt § 4 om faglig forsvarlighet. Helsepersonelloven passer utvilsomt best overfor leger og sykepleiere som behandler en klart definert lidelse. Her vil lovverket også støttes opp av evidensbaserte faglige normer for hva som er forsvarlig behandling. Når det gjelder aktiviteten til f.eks. en støttekontakt, er det vanskelig å se at helsepersonelloven er spesielt regulerende.
Presiseringer som ikke presiserer
Uklart lovverk forsøkes presisert gjennom veiledere og andre styringsdokumenter. Veilederen til nasjonalt tilsyn med barneboliger og avlastningsbolger for barn, henviser til statlige retningslinjer og sier om fysisk utforming (se avsnitt 7.2):
«”boligene bør være mest mulig lik et vanlig hjem, med nødvendig tilspasning til barna som skal være der”. Boligene bør ligge gunstig til for skole, fritidsaktiviteter og lekeareal. Boligene bør være eneboliger, rekkehus eller leiligheter i den vanlige boligmassen med tilknyttede utearealer. Det bør ikke etableres boliger hvor flere enn fire barn bor, og det bør ikke være avlastningsplasser der barn bor fast. De som bor sammen bør i størst mulig utstrekning passe sammen i alder, interesser og behov.»
De fleste avlastnings- og barneboligene oppfyller ikke betingelsene over. Den manglende sammenhengen mellom statlige retningslinjer og kommunal praksis, ble heller ikke påtalt i det nasjonale tilsynet. Husbanken har finansiert avlastnings- og barneboligene. En finner ikke de statlige reguleringene i Husbankens regelverk. Når selv ikke Helsetilsynet i eget tilsyn følger egen veileder, bør en stille spørsmål med reguleringenes verdi.
Look to Sweeden
I Sverige er tjenester til mennesker med utviklingshemning først og fremst regulert gjennom lagen om stöd och service till vissa funktionshindrade. Socialstyrelsens gir presiseringer i form av «föreskrifter och allmänna råd», en form som synes både å være mer konkret med tanke på kommunal praksis og en form som kanskje kan bidra til at retningslinjene blir mer samlet.
Ser en på de svenske kravene til barneboliger og avlastningsboliger for barn, Socialstyrelsens föreskrifter och allmänna råd om bostad med särskild service för barn eller ungdomar enligt LSS, vil en finne en enkel beskrivelse som trolig ville vært langt lettere å følge, både for Helsetilsynet, kommunene og Husbanken.
Vilje til å styre
Faglig forsvarlighet er et nyttig begrep. Innen somatikken er begrepet knyttet til evidensbasert behandlig og omforente behandlingsmetoder. Men innen somatikken arbeides det med langt mer klart definerte problemstillinger enn i omsorgstjenestener. Når problemstillingene blir vide og uklare, kan det øke behovet for klart uttrykte reguleringer.
Reguleringene kan konkretiseres og klargjøres, slik som en gjør i Sverige. Spørsmålet er om en vil at norske kommuner skal oppføre seg i samsvar med lovverket.
Jens Petter Gitlesen