Det er forståelig at den som rammes av lokal myndighetsutøvelse, ofte roper på mer statlig styring, selv om det ikke er lettere å samle rettferdigheten i statlig direktorater enn i rådhusets korridorer.
Mennesker med utviklingshemning er svært avhengig av velferdsstatens ytelser og har behov for bistand og tilrettelegging på de fleste livsområdene. Slik det kommunale selvstyret i dag praktiseres, kan en stille spørsmål med hvem som involveres i beslutningene og rammene for det kommunale selvstyret.
Den forvalteren som politikken
Jeg har lest mange kommunale sakspapirer angående politikk overfor mennesker med utviklingshemning. Felles for sakspapirene jeg har lest, er at de overordnede rammene og målsetningene for den kommunale politikken mangler. En finner ikke referanser verken til
En finner vanligvis betraktninger om effektivitet i tjeneste, omtale av stordriftsfordeler. Bruk av knappe budsjettmidler er hyppig nevnt. Saksdokumentene gjør underordnede målsetninger til overordnede målsetninger. Internasjonale konvensjoner, nasjonalt lovverk og nasjonale politiske målsetninger blir glemt. Målforskyvingen skjer uten at politikerne som leser saksdokumentene er klar over den. Politikerne kjenner ikke til feltet, det samme gjelder stort sett rådmannen og rådmannstaben.
I Gjøvik har NFU sin nestleder, Bjug Ringstad, vært flink til å sette politikkfeltet på dagsorden når den kommunale forvaltningen har sviktet. Andre steder har også tillitsvalgte bidratt i kommunepolitikken, men dette er unntak og det kan være en krevende oppgave for den enkelte representanten å gjøre den jobben som forvaltningen skulle ha gjort, i tillegg til samtidig å få støtte for egenproduserte saker. Det at politikerne evner å styre politikkfeltet, er unntaket. I all hovedsak bestemmes politikken av et fåtalls forvaltere, godt gjemt og langt borte fra kommunestyresalen.
Forholdet illustreres godt med Vikna kommune som tvangsflyttet Ernst fra sitt hjem til kommunens sykehjem. Nå er det snart ett år siden fylkesmannen sa at tvangsflyttingen var ulovlig. Kommunepolitikerne har diskutert saken flere ganger. Ernst er fortsatt på sykehjemmet og politikerne synes handlingslammet.
Politikernes interesse for politikkfeltet ble godt dokumentert da Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet arrangerte konferanser om politikkfeltet for landets kommuner. 0,9% av landets ordførere deltok. KS som varmest taler for det kommunale selvstyret, deltok ikke på en eneste av de fem konferansene.
Alt er lov
Lovreguleringene på feltet er stort sett fraværende eller svært svake. Ingen har f.eks. rett til bolig, arbeid eller ferie. Der en har rettighetene, er disse formulert med generelle ord. Tilsyn, både på opplæringsfeltet og på tjenestefeltet, avdekker ulovligheter i det store flertallet av sakene, men tilsynsorganet mangler sanksjonsmidler. Bare unntaksvis omfatter tilsyn kvaliteten på tjenestene.
Elever med utviklingshemning tas systematisk inn på studieforberedende utdanningsløp i Rogaland (og trolig flere andre fylkeskommuner). Den urimelige praksisen har trolig vedvart siden Kunnskapsløftets forløper, reform 94. Fylkestingsrepresentantene ser helt sikkert urimeligheten av at den eneste elvgruppen hvor en med sikkerhet vet at ingen går videre med høgskole- og universitetsstudier, skal gis en forberedelse til disse videre studiene. Men fylkespolitikerne har neppe vært klar over praksisen og er trolig usikre på hva de skal gjøre. Forholdet ble først påtalt i tilsynsrapporten med videregående skole i Rogaland, våren 2014. Tilsvarene tilsyn har aldri vært gjennomført tidligere eller andre steder. Fylkestinget i Rogaland har aldri vedtatt at forholdene skal være slik. Det er blitt slik fordi saken har vært delegert. Fylkesrådmannen var neppe kjent med situasjonen. Trolig var det kun to, tre personer i forvaltningen som så muligheten av spare en undervisningstime per dag ved å plassere elever med utviklingshemning på et noe spesielt utdanningsløp.
Det later til at en kan drive forvaltningsfeltet som en måtte ønske. Det verste som kan skje, er at fylkesmannen gir kommunen et brev som pålegger kommunen å rydde opp. Oslo kommune fikk et slikt pålegg om øyeblikkelig å rette opp forholdene i Villa Eik i 2012. Fortsatt har kommunen ikke maktet å gjennomføre påleggene.
Kommunalt selvstyre for de få
Det kommunale selvstyre er i politikken overfor mennesker med utviklingshemning er i praksis delegert til en liten klikk av kommunale forvaltere. Feltet er unntatt seriøs politisk involvering og stort sett fritatt for kontroll. Når en i dag prater om kommunalt selvstyre, mener en stort sett det motsatte av demokratisk involvering. Skal en kunne få et godt kommunalt selvstyre på feltet, trengs klarere rammer og bedre kontroll. Kun på den måten kan kommunalpolitikerne hjelpes til å involvere seg på saksfeltet på en opplyst og meningsfull måte.
Jens Petter Gitlesen