Makt, tvang og ulovlighet

Da vi i 1999 fikk kapittel 6A i sosialtjenesteloven, var siktemålet dels å unngå unødig bruk av tvang og makt, dels å få "nødvendig" bruk av tvang og makt innenfor regulerte rammer.

Helse- og omsorgstjenestelovens bestemmelser om bruk av tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemning prøves i liten grad overfor domstolene. Få mekanismer i lovverket sikrer at lovanvendelsen er i samsvar med grunnleggende rettsstatsprinsipper og våre internasjonale forpliktelser. Lovens anvendelsesområde blir i stor grad til mens en går, uten at det skjeles for mye til rettstatens grunnleggende prinsipper eller menneskerettighetene. Praksis utvikles av kommunene, Helstilsynet og Fylkesmannen. Menneskerettighetsbetraktningene er fraværende, det samme er de solide rettslærde. Nasjonal institusjon for menneskerettigheter synes ikke å bry seg om situasjonen til personer med utviklingshemning og Sivilombudsmannen har forsovet seg.

NFU Har i den siste tiden fått flere henvendelser vedrørende vedtak om tvang og makt som innebærer at personen ikke får besøke og/eller ha besøk av familie, slekt og venner. I en sak er personen avskåret fra all kontakt med familien og sin samboer. I en annen sak får personen lov å ha besøk av familien, men aldri uten at det er en ansatt til stede. I ett tilfelle har man restriksjoner på besøk i hjemmet. Grensen for de kommunale omsorgstjenestenes reguleringer synes ikkeeksisterende.

Hvordan en kan hjemle samværsavtaler og innføring av besøksforbud i helse- og omsorgslovens kapittel 9, fremstår som et mysterium. Det tilligger politiet å innføre slike restriksjoner, ikke den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Menneskerettighetene gjelder også personer med utviklingshemning, selv om verken kommunen, fylkesmannen eller Helsetilsynet synes å være kjent med dette. Besøksforbud, hjemlet i helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9, er i strid med den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, artikkel 8, den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, artikkel 17 og FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, artikkel 23.

NFU var representert i Røkkeutvalget som foreslo helse- og omsorgstjenestelovens reguleringer av bruken av tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemning. Problemstillinger knyttet til besøksforbud eller det å frata mennesker med utviklingshemning grunnleggende rett til et familieliv, har aldri vært intensjonen med helse- og omsorgslovens bestemmelser.

Vi trenger et nytt Røkkeutvalg. Overfor mennesker med utviklingshemning har de kommunale omsorgstjenestene tatt seg en myndighet som langt overgår politiets- og kriminalomsorgens kompetanse. Domstolene er overflødiggjort. Det hjelper lite at tiltakene er fundert i det godes hensikt så lenge de er i strid med menneskerettighetene og ute av kontroll.

Jens Petter Gitlesen