Mangel på rettsikkerhet

Norge er et av verdens beste land å bo i sies det. Men man bør måle et lands kvalitet ut fra hvordan man behandler mennesker med behov for bistand av et eller annet slag.

Mye har skjedd på 120 år fra søstrene Fleisher startet vanføresaken i Oslo. Vi har gått fra å være organisasjoner for oss til å bli organisasjoner drevet av oss. Og vi jobber for likeverd.

Jeg er født på Magnor, og der var det noen gode originaler – som hørte til på Magnor. Så flyttet vi i 1959 til Ottestad utenfor Hamar hvor jeg for første gang ble kjent med institusjoner. Vi hadde Sanderud psykiatriske sykehus, Åkershagan sentralhjem for åndssvake og Østlandske Vanførehjem. Åkershagan skiftet navn noen ganger og det året man la ned institusjonen så het den Åkershagan sentralhjem for utviklingshemmede.

Forsiden på Innlandsposten nr. 4, 2015, hvor en karikatur av fylkesleder i Hedmark NFU, Torill Vagstad, pryder forsiden

Det skulle være slutt på institusjonslivet. Det var politisk enighet om at alle skulle bo der de ønsket, alle var like mye verd. Det ble opprettet bofellesskap – egne boliger og et mylder av ulike boformer, og i en del år gikk det veldig bra – sett fra de utviklingshemmedes sin side. Sanderud psykiatriske sykehus ble gradvis bygd ned i forhold til antall sengeplasser og Østlandske Vanførehjem ble Sykehuset Innlandet avdeling for fysikalsk medisinsk rehabilitering. Den nye politikken var at vi skulle få et inkluderende samfunn. Men det vi ser er at denne inkluderingen koster. Universell Utforming, personlig assistanse, inkluderende skole koster penger. Så ser vi at det gradvis skjer igjen. Vi bygger boliger slik at utviklingshemmede, bevegelseshemmede med behov for assistanse og mennesker med psykiske lidelser kan få lov til å bli naboer til sykehjemmene for da kan man bruke personale om hverandre. Vi har fått forsterkede skoler, forsterkede enheter, spesialgrupper eller hva man kaller dem, fordi det er best for dem. I Oslo har man startet med bofellesskap på 48 og 60 boliger hvor alle som bor der har et eller annet bistandsbehov. Alt dette skjer selv om vi har ulike lovverk som skal sikre at mennesker med funksjonsnedsettelser har like rettigheter. Vi har Pasientrettighetsloven, Helse og Omsorgstjenesteloven, Opplæringsloven, FN-konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne, ja jeg kunne ramse opp et utall av lover som har til hensikt å gi folk like rettigheter. Alle disse sier noe om retten til å velge boform og hvem du vil bo sammen med, retten til å gå på nærskolen, rett til Brukerstyrt Personlig Assistanse. Og hele vegen sies det at det er viktig å legge stor vekt på det bruker sier, hva bruker vil.

Du og jeg og alle andre som ikke til daglig er avhengig av bistand fra det offentlige kan flytte så ofte vi vil. Vi kan flytte sammen med de vi vil. Vi kan gifte oss – skille oss – gifte oss igjen så mange ganger vi vil. Vi kan ta dumme avgjørelser og håpe vi lærer av det, men det hindrer oss ikke i å gjenta disse dumme tingene. Utviklingshemmede derimot opplever nå om dagen overgrep jeg ikke trodde var mulig. Bare i Hedmark jobber Norsk Forbund for utviklingshemmede med flere grove saker. Tenk deg at du var på reise – og når du kom hjem så hadde noen kjeppjaget samboeren din fordi de mente han ikke var bra for deg. Hva hvis politiet hentet deg på jobben og kjørte deg til bofellesskapet du ikke ønsker å bo i, og personale ikke lot deg gå ut uten ifølge med personale. Hva hvis de tok fra deg mobiltelefonen og nektet deg å ha kontakt med familie og venner. Alt med hjelp fra politiet etter oppdrag fra verge som du ikke hadde bedt om, men som blir oppnevnt for deg. Hva hvis du er en liten gutt som har behov for hjelp fra voksne 24 timer i døgnet, og kommunene mener at den hjelpen du har fått i 2 år og som har gjort at du har det bra, den hjelpen blir sagt opp bare fordi kommunen kan det. Og i alle disse tre tilfellene har kommunene fylkesmannens støtte. Og det er noe som forundrer meg.

Hvordan kan det ha skjedd? Hvordan kan mennesker med så mye lovverk i ryggen – i virkeligheten være så rettsløse? I gamle dager var Fylkesmannen en du gikk til hvis du ble dårlig behandlet i kommunen. Ofte så måtte kommune gjøre om på vedtak. I dag har Fylkesmannen mer og mer blitt en støtte for kommunen – de henter ikke engang inn informasjon fra enkeltmennesker, men stoler på informasjon fra kommunene. Selv om jeg ikke er begeistret for begrepet “de svake”, så må jeg si at folk som sitter i fengsel nesten har mer rettssikkerhet i virkeligheten enn en del mennesker som uten å ha gjort noe galt blir fratatt samtykkekompetanse.

Toril Heggen Munch

(Innlegget sto opprinnelig på trykk som lederartikkel i Innlandsposten)