Professor Johans Tveit Sandvin utarbeidet en rapport om styringssystemer på oppdrag fra Bufdir. Rapporten var et grunnlagsdokument for stortingsmeldingen om levekårene for mennesker med utviklingshemning. Rapporten gir en god forklaring på hvorfor samtlige nasjonale politiske målsetninger om levekårene for mennesker med utviklingshemning i liten grad er fulgt siden midten av 1990-tallet.
Konklusjonen er enkelt og grei: Staten mangler virkemidler for å sikre at kommunene følger de nasjonale målsetningene.
Utviklingen i Norge har gått såpass langt i fra reformens intensjoner at kommunene ikke lenger fordekker at de har gjeninnført institusjons- og særomsorgen. Det kommer bla. tydelig frem i kommunenes høringssvar til rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Her påpeker kommunene at omsorgsboliger er en spesiell boform hvor det i stor grad er fellestjenester. BPA er individuelt og vil derfor medføre en merkostnad for dem som bor i bofellesskap.
Sverige har hatt en helt annen utviklingen enn Norge, noe professor Johans Tveit Sandvin tilskriver nabolandets langt større vilje til å forankre nasjonale målsetninger i nasjonale lover og individuelle rettigheter.
Staten har tre sett av virkemidler når den skal sikre at nasjonale målsetninger følges opp:
-
Juridiske virkemidler, dvs. lover, forskrifter mm. Når det gjelder effekten av juridiske virkemidler, er den også avhengig av tilsyn, klageordninger, sanksjonsmuligheter mm.
-
Økonomiske virkemidler. Her er det oftest snakk om øremerkede tilskudd for å stimulere kommunene til visse handlinger.
-
Pedagogiske tiltak, dvs. informasjons- og opplæringstiltak.
De første årene etter reformen hadde en juridiske virkemidler gjennom nedleggingsloven. Det var øremerkede tilskudd gjennom Husbanken. Kravene for å få tildelt øremerkede tilskudd var strenge. Når reformperioden var over, forsvant både de juridiske og økonomiske virkemidlene. Igjen sto en med de pedagogiske tiltakene.
Skal pedagogiske tiltak fungere, krever det interesse for å ta imot informasjon og kunnskap hos kommunene. Når det gjelder politikken overfor mennesker med utviklingshemning er denne interessen ofte fraværende. For å styrke politikkfeltet, arrangerte regjeringen fem regionale konferanser om politikken overfor mennesker med utviklingshemning. Hovedmålgruppen var politisk og administrativ ledelse i kommunene. Fra landets 429 kommuner møtte fire ordførere, fire varaordførere og ingen rådmenn. KS var fraværende på samtlige konferanser og viste med det hvordan de prioriterer politikkområdet.
Det viktigste pedagogiske tiltaket i denne stortingsperioden, er utvilsomt informasjons- og utviklingsprogram som ble iverksatt av tidligere barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken.
Reformen for mennesker med utviklingshemning er den siste av de store velferdspolitiske reformene. Etter nedleggelsen av HVPU og overføringen av tjenestetilbudet for mennesker med utviklingshemning til kommunene, er mange mindre reformer og satsninger pålagt kommunene: Full barnehagedekning, psykiatrireformen, eldresatsningen, samhandlingsreformen osv.
Utviklingen har aldri gått såpass stikk i strid med statlige målsetninger som de senere årene. Tre vesentlige årsaker:
-
Mennesker med utviklingshemning er blitt en del av eldresatsningen. Målsetningen er å bygge 12.000 nye sykehjemsplasser innen 2015. Det var ikke i samsvar med reformens intensjon da mennesker med utviklingshemning ble plassert i Demensplan 2015. En vesentlig del av denne satsningen er gått til å etablere nye institusjonslignende boformer i kommunene, –Omsorgsboligene.
I reformdokumentene (se st.meld. 47 (1089-90)) var målsetningen at mennesker med utviklingshemning i størst mulig grad skulle bo som folk flest. Boligene skulle finansieres på ordinært vis gjennom Husbankens finansieringsordninger for vanskeligstilte. Etter innføringen av investeringstilskuddet til omsorgsboliger og sykehjem, er kravet blitt spesielle boliger for å utløse en spesiell og gunstig finansiering.
-
Rettighetssituasjonen for mennesker med bistandsbehov var svak under sosialtjenesteloven, men er blitt ytterligere svekket etter vi fikk helse- og omsorgstjenesteloven.
-
Fellesskolen er forlatt. Det er flere elever på spesialskolene i dag enn under spesialskolenes storhetstid. Forskjellen er at i dag er det kommunene som driver spesialskolene. Skolen er den viktigste normdannende institusjonen. Når en allerede fra barneskolen lærer at det er noen som ikke passer inn, noen som bør holdes utenfor fellesskapet, er det vanskelig å endre denne forståelsen når elvene er blitt voksne.
De siste politiske bidraget som har satt konkrete spor og vært med å bedre livssituasjonen til personer med utviklingshemning, er st.meld. 40 (2002-2003): «Nedbygging av funksjonshemmende barrierer». Stortingsmelding en stortingsmelding som var frøet til tilgjengelighets- og diskrimineringsloven og kravene om universell utforming.
Skal situasjonen til mennesker med utviklingshemning bli bedre, er det et minimumskrav at staten etablerer er styringssystem som sikrer virkemidler overfor kommunene, slik at utviklingen kan gå i retning av de nasjonale målsetningene.
Vedlegg: Tiltak og signaler som ikke inngår i teksten over
Selv om lite er gjort for å sikre nødvendig statlig styring for å nå de nasjonale målsetningene på feltet, er det mye på gang og mange positive signaler.
Vedtatte positive tiltak som er såpass ferske at effekten foreløpig ikke er registert:
-
Ratifikasjonen av FN-konvensjonen om rettighetene til personer med funksjonsnedsettelser vil gi positive effekter, spesielt hvis Norge også ratifiserer tillegsprotokollen.
-
Den nye vergemålsloven vil forhåpentligvis medføre en mer profesjonell vergeordning hvor selvbestemmelsen styrkes og mennesker ikke lenger umyndiggjøres.
-
Husbanken regelverk (se pkt. 6.5) som nå setter som betingelse for tilskudd at «Det understrekes at boenhetene ikke skal ha institusjonsliknende preg, og at antall boenheter som lokaliseres sammen derfor ikke skal være for stort. Boenhetene bør også plasseres i ordinære bomiljøer slik at prinsippene om normalisering og integrering oppfylles. Det er en forutsetning at ulike brukergrupper ikke samlokaliseres på en uheldig måte».
Kravene fra Husbanken er langt løsere enn kravene en hadde i reformperioden, men langt bedre enn før 2012, da var det ingen krav til å følge nasjonale politiske målsetninger i det heletatt.
-
Den nye uføretrygden som gjør at en kan forsøke å arbeide i ordinær sektor uten å risikere å miste trygdeytelsen «ung ufør».
-
Varig tilrettelagt arbeid som er skilt ut som eget kapittel i statsbudsjettet.
Varslede positive tiltak fra Regjeringen:
Positive merknader fra Stortinget og positive signaler fra Regjeringen
- Ønske om å tilordne tilsyns- og klageorganet sanksjonsmuligheter i saker på opplærings- og omsorgsfeltet:
"Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det også bør vurderes om Helsetilsynet og Fylkesmannen, som er de relevante tilsynsmyndigheter, bør gis sanksjonsmyndighet slik FFO og Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) etterlyser. Dette vil hovedsakelig gjelde rettigheter som følger av lov om sosiale tjenester mv. (sosialtjenesteloven) og lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova). Når kommunene er gitt kommunalt selvstyre samtidig som enkeltindivider er gitt rettigheter, er det viktig at det finnes kontrollmekanismer og klageordninger som sikrer og påser at reglene følges, slik Stortinget har vedtatt."
- Innstillingen om å sikre at reformen for mennesker med utviklingshemning kommer tilbake på sporet.
- Stortingets fastholdelser av institusjonsbegrepet:
"Komiteen viser til at Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) frykter at bruken av institusjon som permanente hjem skal utvides fra sykehjem og barneboliger til også å omfatte nye institusjonstyper. Ansvarsreformen klargjorde retten mennesker med utviklingshemming har til å leve aktive og selvstendige liv. Komiteen vil understreke de forpliktelser som følger av reformen, og viser til regjeringens informasjons- og utviklingsprogram. Komiteen vil særlig understreke viktigheten av ansvarsreformen knyttet til botilbud for mennesker med utviklingshemming."
- Stortinget ønske om å vurdere momskompensasjon til spesielle kommunale boliger:
"Flertallet viser også til at Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) har foreslått at kompensasjonsloven bør endres slik at det ikke lenger gis kompensasjon for merverdiavgift på anskaffelser til boliger med helseformål eller sosiale formål som er beregnet på å være permanente hjem. NFUs begrunnelse er at kompensasjonsordningen bidrar til en overinvestering i kommunale boliger med helse- og sosiale formål (institusjonslignende kompleks), da sett opp mot uttalte politiske målsettinger om at mennesker med utviklingshemning i størst mulig grad skal ha ordinære hjem i en ordinær bebyggelse."
- Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsens arbeid for å etablere forsvarlige systemer for å forebygge, registrere og følge opp overgrep mot mennesker med utviklingshemning.
- Stortingets presisering av at forholdet mellom tjenesteyter og tjenestemottaker også skal regnes som en nær relasjon var viktig for NFU i Stortingets behandling av stortingsmeldingen om vold i nære relasjoner.
"Komiteen ser med bekymring på at mennesker med funksjonsnedsettelser er særlig sårbare og har en økt risiko for å utsettes for vold og overgrep, og da særlig i institusjoner. Det er behov for å iverksette ytterligere tiltak ovenfor denne gruppen. Komiteen viser imidlertid til at dette aspektet må ivaretas i stortingsmeldingen om utviklingshemmedes livsvilkår, som legges frem for Stortinget i løpet av kort tid."
"Komiteen ser med bekymring på at utviklingshemmede i liten grad har benyttet barnehusene, til tross for at vi vet at utviklingshemmede er en gruppe som er ekstra sårbare for å bli utsatt for overgrep. Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU) ga under høringen i komiteen uttrykk for at de ønsker en økt bruk av barnehusene for denne gruppen, noe som da også fordrer økt fokus på disse sakene i politiet."
-
Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om representantforslag fra stortingsrepresentantene Vigdis Giltun, Robert Eriksson, Laila Marie Reiertsen og Bente Thorsen om en opptrappingsplan for tilpasset utdanning og arbeid for personer med utviklingshemming.
-
Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om representantforslag fra stortingsrepresentantene Siv Jensen, Solveig Horne og Kari Kjønaas Kjos om et styrket aktivitets- og folkehelsetilbud for mennesker med psykisk utviklingshemning
Les flere innlegg på NFU-bloggen
Jens Petter Gitlesen