Psykiske lidelser har stor utbredelse både i normalbefolkningen og blant personer med utviklingshemning. De fleste undersøkelser tyder på at utbredelsen av psykiske lidelser er mer utbredt blant personer med utviklingshemning enn blant resten av befolkningen. En årsak til dette er at utviklingshemning kan ha en biologisk årsak som som også disponerer for psykiske lidelser. En annen årsak er at mange med utviklingshemning har svært uheldige livsbetingelser med manglende tjenester, fravær av selvbestemmelse og en læringshistorie som kan være både spesiell og belastende.
Mange fikk med seg NRK sine oppslag om Per Olaf Asheim som ble medisinert til døde i 2010. Våren 2013, etter sammenhengende klageaktivitet, har pårørende omsider fått erstatning av statens pasientskadenemnd.
Selv professor Helge Refsum som er spesialist i klinisk farmakologi og avdelingsoverlege ved Senter for Psykofarmakologi ved Diakonhjemmet Sykehus i Oslo, ble ikke hørt da han påviste tung overmedisineringen av «Karl».
Om de andre 1500-8000 personene med utviklingshemning som blir feilmedisinert, hører vi ikke noe.
Myndighetene har vært kjent med situasjonen minst siden 1980-tallet, man har ikke foretatt seg noe utenom å uttrykke bekymring. Flere av Helseforetakene mangler kompetanse på feltet. Det vanligste er at fastlegen skriver ut medikamenter for å roe ned eller å «piffe opp» utviklingshemmede, uten at pasienten har noen diagnose. Sjelden blir medisineringen evaluert. Oppstår en ny episode blir det ofte en ny konsultasjon med fastlegen som øker doseringen og skriver ut en tilleggspille.
–Me er kjende med at desse medikamenta til tider blir brukte utan at det er stilt ein diagnose. Eg trur dette er eit av dei verkeleg alvorlege forholda i norsk helseteneste som me må gjera noko med, sa dengang assisterande helsedirektør Bjørn Guldvog til NRK i 2011. Etter det er Bjørn Guldvog blitt helsedirektør, men forholdene er ellers uforandret.
De største synderne finner en i kommunene. Institusjonen er en administrativ forordning som er styrende på alle livsområdene til beboerne. Institusjonen er det motsatte av individuell valgfrihet og selvbestemmelse. Kommunene har glemt reformens målsetninger og har gjenreist institusjonsomsorgen med hjelp av stikkord som stordriftsfordeler og kompetanse.
Utviklingshemmede får ikke velge hvor og med hvem de skal bo, de får ikke flytte fra steder hvor de mistrives eller fra folk som de mistrives sammen med. De bo og leve sammen tettere enn i noen ekteskap. Personellet er stort og få av beboerne er kjent med alle tjenesteyterne som skal bistå dem. Det er få kompetansekrav på feltet, men dispensasjoner gis i ca. 90% av tilfellene.
Hadde en plassert landets rådmenn og ordførere i en tilsvarende livssituasjon, ville en nok sett et stort behovet både for stimulerende- og dempende medisiner overfor en ellers slagkraftig kommunal elite. Men når forholdene gjelder den gruppe som i minst grad fremmer egne interesser, godtar maktapparatet det meste.
Jens Petter Gitlesen
Noen faglige omtaler fra feltet:
- E. Skullerud, O.M. Linaker, A.C. Svenning, H. Torske: Psykisk helse blant mennesker med psykisk utviklingshemning, Tidsskrift for Den norske legeforening 2000; 120:3246 – 8: "Når pasienten har svak kognitiv utvikling og dårlig kommunikasjonsevne, er differensialdiagnostikk mellom psykiatrisk sykdom, atferdsforstyrrelser og reaksjoner på uheldige forhold i omgivelsene vanskelig. Hvis spesialisthelsetjenesten heller ikke kan bistå pga. manglende kunnskaper om utviklingshemning i psykiatrien eller pga. manglende kunnskaper om psykiatri i habiliteringstjenestene, kan veien til adekvat bistand bli for lang".
- Jim Aage Nøttestad og Emmanuel Revis: Bruk av tvang og makt overfor mennesker med psykisk utviklingshemning: Atferdsproblemer og bruk av psykotrop medikasjon, Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 43, nummer 10, 2006, side 1029–35: "I alt 70 % har, med unntak for antiepileptika, brukt en eller annen form for psykotrop medikasjon, og nevroleptika foreskrives til halvparten. Det er ikke noe samsvar mellom diagnostiserte psykiske lidelser og bruken av psykotrop medikasjon. Bruken av nevroleptika er høyere blant de som utsettes for flere tvangstiltak enn det er blant de som utsettes for bare ett tiltak. Dette indikerer at nevroleptika har blitt brukt systematisk i et forsøk på å redusere de atferdsproblemene som tvangstiltakene er begrunnet i. Vi mener at denne medikasjonspraksisen er på grensen til det faglig uforsvarlige. Denne praksisen reiser flere etiske og faglige problemstillinger"
- Børge Holden: Bruk av psykotrop medikasjon blant mennesker med psykisk utviklingshemning – En undersøkelse i Hedmark*, Sor-Rapport nr. 5, 2004: "37.4% av deltakerne brukte psykotrop medikasjon, og nesten 10% brukte to medikamenter." ... "Faktisk var under fjerdedelen av antipsykotiske medikamenter indikert av psykose."
- G. Baasland og K Engedal: Bruk av psykofarmaka hos mennesker med utviklingshemning. Tidsskrift for Den norske legeforening 2009; 129:1751-3: "50 personer (43%) brukte psykofarmaka ved registreringstidspunktet – 37 antipsykotika, 14 anxiolytika og ni antidepressiver. Kombinasjoner av bruk av ulike psykofarmaka var vanlig, idet vi registrerte 89 hos disse 50, i gjennomsnitt 1,7 medikamenter per person. Fastlegen hadde forskrevet de fleste medikamentene, kun åtte (17%) var forskrevet av lege innen spesialisthelsetjenesten."
- A. N. Bygdnes og A. Kristiansen: Psykotrope legemidler til personer med psykisk utviklingshemning, Tidsskrift for Den norske legeforening 2007, Nr. 8 – 19. april 2007: "44 % av utvalget brukte psykotrope legemidler, og antipsykotika var mest brukt. Psykiske lidelser og problematferd var den vanligste årsaken til forskrivning. Virkning og bivirkning av medikamentene ble vanligvis ikke registrert. Andre behandlingsformer, som analyse og tilrettelegging av miljøet, ble sjelden prøvd. Spesialisthelsetjenesten innenfor habilitering og psykiatri var i liten grad involvert i behandlingen."
NAKU har utgitt et temahefte om bruk av psykotrop medikasjon.
NAKU har også utgitt en rapport om psykiske helsetjenester.