Rådmannens forslag til handlingsprogram 2016-2019
Av Unni Einerkjær, Sissel Mette Nyberg, Alette Reinholdt, Anne-Margrethe Tønnesen, Connie Næsborg og Nina Bjørlykke, Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) Bærum
I Rådmannens forslag til handlingsprogram inviteres innbyggerne til å delta i utviklingen av tjenestene. Det er et ønske om å finne helhetlige og samordnede løsninger som bedre møter brukernes behov og samtidig effektivisere bruken av ressursene.
Utviklingshemmede er avhengige av kommunale tjenester gjennom hele livet, og et av hovedmålene som beskrives i handlingsprogrammet for innbyggerne generelt, er å «skape bærekraftige tjenester som bidrar til økt selvhjulpenhet, mestring og læring». Forebygging, tidlig innsats, selvstendiggjøring og samarbeid er prioriterte satsingsområder.
Norsk Forbund for Utviklingshemmede(NFU) Bærum ønsker å spørre om disse satsingsområdene også inkluderer mennesker med utviklingshemming?
Felles kjennetegn for utviklingshemmede er at evnen til å lære og til å klare seg i samfunnet er mer eller mindre redusert. Utviklingshemmede vil derfor i stor grad være avhengig av å ha personer rundt seg som kan veilede, motivere og hjelpe for å få en god livskvalitet. Måloppnåelse for denne gruppen er avhengig av gode individuelt tilrettelagte tjenester med kompetent og tilstrekkelig personale i de kommunale tjenestene.
NFU ønsker å ta henstillingen om samarbeid med brukere av tjenester på alvor. Vi vil trekke frem noen områder hvor det er svært viktig at det tas kvalitetsmessige grep for å inkludere utviklingshemmede i kommunens satsingsområder, økt selvhjulpenhet, mestring og læring. I et lengre perspektiv vil dette også bidra til å få enhetskostnadene ned.
Skjevfordeling av dårlig helse
Helsebelastningen er større blant utviklingshemmede enn andre. Ulike medisinske tilstander og helseplager i tillegg til utviklingshemmingen er vanlig. Gruppen scorer dårlig på en rekke områder blant annet gjelder dette psykisk helse, diabetes, overvekt, tidlig demens, ulike hjertelidelser og kreftformer. Mange av disse lidelsene kan forebygges.
Forskning viser at mennesker med utviklingshemming ofte har en ugunstig livsstil som fører til overvekt og fedme. Mens de bor hjemme hos foreldrene går det stort sett bra, men når de flytter i bolig blir de ikke fulgt opp på samme måten. Forskning viser at det er mer bruk av usunn ferdigmat, høy forekomst av småspising mellom måltider og brusdrikking blant de som bor i egen bolig med bistand enn blant de som bor med pårørende.
Fysisk aktivitet er ekstra viktig for denne gruppen og bør være et prioritert satsingsområde i kommunen for å forebygge helseplager. Med stillesitting, overvekt og fedme vil mennesker med utviklingshemming pådra seg livsstilssykdommer som vil koste kommunen mye. I tillegg forringer det livskvaliteten for de berørte. I andre enden av skalaen finnes de med store funksjonsnedsettelser hvor mange sliter med undervekt og hvor riktig ernæring, tilrettelegging av måltider og spisetrening krever kunnskap fra tjenesteytere.
Personalet i samlokaliserte boliger har liten kompetanse på dette området. NFU ber derfor kommunen om å iverksette systematisk helsefremmende arbeid, opplæring av tjenesteytere og sette i gang tiltak og målrettet innsats for denne gruppen når det gjelder psykisk og fysisk helseoppfølging. Tilstander forblir uoppdaget og forverres på grunn av manglende kunnskaper.
I kommunens planer og meldinger skrives det mye om forebyggende helsearbeid for å utjevne sosiale forskjeller i helse, men i praksis ser vi lite arbeid for å inkludere utviklingshemmede i dette arbeidet.
Demens og aldersrelaterte lidelser
Mennesker med utviklingshemming, spesielt de med Downs er mer utsatt for demens enn andre grupper. Mange utviklingshemmede har også en kortere livssyklus, dvs. de kommer i “alderdommen” tidligere, og vil derfor kunne bli demente og få aldersrelaterte tilstander i relativt ung alder. Vi vet at demensomsorg koster veldig mye. Kommunen har nå kartlagt alle som bor i samlokaliserte boliger. Det er flott, men de har brukt mye ressurser på dette som er relativt bortkastet dersom det ikke skal brukes til noe annet enn å vite når det skjer. Kartleggingen skal i tillegg gjentas hvert år.
Forskning har vist at med trening 3 ganger pr. uke og kognitiv stimulering så kan man utsette demenstilstander. Kommunen bør derfor umiddelbart lage et opplegg som er lett å gjennomføre og kan forebygge demens. Tjenesteytere som jobber med utviklingshemmede må ha kunnskap og opplæring om demens og den tidlige forekomsten av aldersrelaterte lidelser for å kunne jobbe forebyggende.
Fritid/ferie
Gjennom flere år er tilbudene om aktiviteter i ferie og fritid blitt redusert. Det er vanskelig for pårørende og tjenesteytere i boligene å motivere for aktiviteter når det er få tilbud. Mye av ansvaret for dette hviler på pårørende/familien slik situasjonen er idag.
Ferietilbudet er nå begrenset til 5 dager en gang i året for de som har en lettere eller moderat utviklingshemming. De med alvorlig utviklingshemming som trenger større personaldekning får som regel ikke dra på ferie i det hele tatt.
Støttekontaktordningen (lovhjemlet) finnes men er redusert på bekostning av flere fritidskontakter (ikke hjemlet). I følge informasjon NFU sitter med skal den reduseres ytterligere. Fra 2017 vil tilbudene tilrettelagt fritid og individuell avlastning bli slått sammen til et tjenestested. NFU frykter at dette betyr et enda dårligere tilbud. Vi vil samtidig minne om at tilrettelagt fritid er et tilbud til personer med utviklingshemming, mens avlastning skal være et tilbud til familier i lang tids omsorg.
Kommunen må etablere flere tilbud som rommer aktivisering av mennesker med utviklingshemming.
Arbeid og dagtilbud
For mennesker med utviklingshemming som ikke kan nyttiggjøre seg et arbeidstilbud er dagtilbud en viktig arena utenfor boligen som bidrar til å skape en meningsfull hverdag. Som for de fleste andre er det viktig å ha en aktivitet utenfor hjemmet å gå til hver dag, og noen har lite eller manglende nettverk. Flere har i de senere år fått redusert dagtilbudet med 1-2 dager.
I Handlingsprogrammet ønsker man å øke kapasiteten innenfor Bærum kommunale arbeidssentre med flere brukere og økte inntekter. Det skal tas inn flere arbeidstakere, også sosialhjelpsmottakere, for å få en lavere enhetskostnad. NFU er bekymret for dette og frykter at flere med utviklingshemming nå får færre dager med arbeid eller dagtilbud. Disse skal da få et tilbud i boligen. Kommunen ser sysselsetting og bolig i en sammenheng, og vi ser en tendens mot totalomsorg som institusjonene ble kritisert for. Mennesker med utviklingshemming har krav på bistand til meningsfull aktivitet på dagtid. Har kommunen regnet på om det blir billigere å ha mer bemanning i bolig for at en beboer skal være hjemme enn det er å ha vedkommende i en gruppe på et arbeidssenter eller i et dagtilbud utenfor boligen?
Bolig
Kommunestyret har vedtatt behovsplan for bo- og behandlingssentre, omsorgsboliger og velferdsboliger 2014 - 2033. Planen legger opp til større boenheter (8-12 samlokaliserte + 4-6 frittstående). I dag har kommunen en enhet på 16 boenheter og de neste 3 prosjektene er planlagt med 14 boenheter. Disse har flere beboere enn mindre institusjoner som ble nedlagt i forbindelse med HVPU-reformen (gjennomsnitt 13 boenheter). Politikerne har i utgangspunktet vedtatt 8-12 enheter.
I forbindelse med behandlingen av saken i Sektorutvalg Bistand og omsorg 16.06.15 ble det gjort flg. vedtak: “Sektorutvalg BIOM ber om at antall samlokaliserte boenheter ses i sammenheng med beboernes behov og målsetting om et godt bomiljø”. I Boligmeldingen hevder kommunen at større boliger med flere brukere sikrer høyere kvalitet både for beboere og ansatte, dvs. de mener det er problemer med ensomhet og fattig fagmiljø i mindre boliger. NFU har i flere henvendelser etterlyst forskning/undersøkelser som gir belegg for denne påstanden. I møte i BIOM 17/6-2014 angående behovsplanen for boligbygging ble det bedt om en redegjørelse fra kommunen som viste hvordan man begrunner at store enheter er økonomisk og kvalitetsmessig gunstig. Denne redegjørelsen er så vidt vi vet ikke blitt framlagt.
I 2011 ble det utgitt to forskningsrapporter (Kittelsaa, A. og Tøssebro, J., 2011, Söderström, S. og Tøssebro, J. 2011) som tilbakeviser mange av argumentene kommunen bruker for å bygge stort både når det gjelder kvalitet og kostnader. I rapportene kommer det frem at personalet i mindre enheter opplever et bedre faglig miljø og at veiledning er lettere tilgjengelig. Helseoppfølgingen er også bedre ivaretatt i små enheter.
Den ene rapporten definerer store bofellesskap som mer enn 6 leiligheter. Grupper på opptil 6 boenheter brukes også internasjonalt når en skal vise til hva som regnes som normaliserte boformer. De bør ikke være større enn at utviklingshemmede kan utvikle langvarige relasjoner både med hverandre og ansatte. Ved større enheter blir det ofte gruppetenkning og det rasjonelle tar over for individuell mestring og tilrettelegging. I stedet for at beboerne blir selvhjulpne kan dette fort føre til økt hjelpeløshet som konsekvens, og deretter til økte kostnader. Sammenligninger av kostnader tyder på at det er helt marginale stordriftsfordeler. I utgangspunktet er ikke større bofellesskap billigere, men anledningen brukes til å gjøre dem det.
Utviklingshemmede har forskjellige behov og for noen vil det passe å bo sammen med flere, men man må selv kunne bestemme hvor og med hvem man vil bo. Denne retten er også nedfelt i FN-konvensjonen om rettighetene for mennesker med nedsatt funksjonsevne
Et viktig prinsipp er at tjenester skal følge individ, ikke boform. Dette prinsippet må kommunen må ta inn over seg i sin planlegging av boliger for utviklingshemmede og samordning av tjenestetilbudet.
Konklusjon
Handlingsprogrammet handler selvfølgelig om å spare penger ved å effektivisere mer. Spørsmålet er hvor langt kommunen kan gå uten å bryte loven.
NFU er bekymret over det vi leser i handlingsprogrammet ved at samordnings- og effektiviseringstiltak skal gå enda mer utover det kvalitetsmessige innholdet i tjenestene samt den individuelle tilretteleggingen som er helt nødvendig. Ved å kutte ned på tilbud, eller å vri tilbudet fra lovpålagte til ikke lovpålagte tjenester er det stor fare for at helsetilstanden og livskvaliteten til utviklingshemmede blir dårligere enn den er i dag.
Pårørende med barn i boliger opplever at psykisk og fysisk helse forringes og er bekymret for hva som skjer når de ikke lenger kan følge opp. I løpet av 15 år vil det bli dobbelt så mange personer med utviklingshemming som vil trenge bolig med tjenester. I tillegg vil de som bor der i dag være tilsvarende eldre, mange med livsstilssykdommer og demens dersom det ikke gjøres noe nå. Kommunen må tenke lenger enn fram til 2019. Det som kan virke effektivt og kostnadsbesparende i dag, kan på sikt bli dyrt.
Les også: