Norsk boligpolitikk i strid med FN-konvensjonen

De sterkeste og mest spesifikke føringene for boligpolitikken, finner en i konvensjonens artikkel 19:

Artikkel 19 Retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet

Konvensjonspartene erkjenner at alle mennesker med nedsatt funksjonsevne har samme rett som andre til å leve i samfunnet, med de samme valgmuligheter, og skal treffe effektive og hensiktsmessige tiltak for å legge til rette for at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal kunne gjøre full bruk av denne rettighet, og bli fullt inkludert og delta i samfunnet, blant annet ved å sikre:

a) at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform,

b) at mennesker med nedsatt funksjonsevne har tilgang til ulike støttetjenester i eget hjem og i særskilte boformer, samt annen samfunnsservice, herunder den personlige bistand som er nødven dig for å kunne bo og være inkludert i samfunnet og for å hindre isolasjon eller segregering,

c) at samfunnets tjenester og tilbud for befolk - ningen generelt er tilgjengelig på lik linje for mennesker med nedsatt funksjonsevne, og tar hensyn til deres behov.

Norge bryter konvensjonens artikkel 19 på samme måte som i Danmark:

• Gjennom Husbanken gir staten kommunene kraftig subsidierte lån til kommunal institusjonsbygging gjennom Investeringstilskuddet til omsorgsboliger og sykehjem
• I tillegg invilges momkompensasjon til kommunal institusjonsbygging (selv om dette er i strid med de samfunnsøkonomiske begrunnelsene for å innføre momskompensasjon til kommunene)
• Husbankens ordning med Startlån er delegert kommunene og underlagt kommunal skjønnsutøvelse. Mange kommuner er ikke villige til å proritere utviklingshemmede som vil etablere sitt eget hjem. 
• Husbankens ordning med Tilskudd til etablering i egen bolig er delegert kommunene og underlagt kommunal skjønnsutøvelse. Mange kommuner er ikke villige til å proritere utviklingshemmede som vil etablere sitt eget hjem. 
• Staten har ikke iverksatt noen virkemidler for å sikre at mennesker med utviklingshemning inngår i offentlige boligprogrammer på samme måte som andre innbyggere. Kommunene drukner i sakspapirer om PU-boliger, Autismeboliger, Omsorgssentre og andre segregerende løsninger.
• Ingen tiltak er iverksatt for å inkludere mennesker med utviklingshemning i den ordinære boligmassen.

I tillegg til de kritikkverdige forholdene i Danmark, har Norge systemastisert og legalisert kommunenes mulighet til å tvangsflytte mennesker med utviklingshemning. Husleieloven har en unntaksbestemmelse som tillater kommunene å benytte husleiekontrakter med tre års varighet. I mange kommuner er det vanlig at alle kommunale leietakere med utviklingshemning har slike tidsbegrensede husleiekontrakter gjennom hele livet. Ordningen medfører at kommunen kan flytte mennesker med utviklingshemning etter eget ønske.

Uttalelse fra Komiteen for rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne om Danmarks etterlevelse av konvensjonen

Jens Petter Gitlesen