Statsråd Horne hadde invitert FFO, Unge funksjonshemmede og SAFO sammen med politisk ledelse i Arbeids- og sosialdepartementet, Samferdselsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet.
Det at møtet ble arrangert på initiativ av statsråd Horne, er svært positivt i seg selv. Det er nyttig både for regjeringen og for funksjonshemmedes organisasjoner at det etableres møtepunkter og dialog. En kunne saktens håpet at møtet fant sted i forkant av Meld.st. 14 (2014-2015) hvor regjeringen presenterer sitt syn på hvilke oppgaver som skal utøves av fremtidens kommuner. På den annen sider skal stortingsmeldingen behandles av stortinget og følges opp av regjeringen med en rekke lovforslag, så toget går ikke denne våren og trolig heller ikke våren 2016.
Kommunereformen kommer, men ingen vet hvordan den blir
Kommunereformen vil helt sikkert komme, men ingen vet hvordan fremtidens kommuner vil bli. Fremtidens kommunekart og den fremtidige oppgavefordelingen, bestemmes av helt andre krefter enn de funksjonshemmedes organisasjoner.
Enigheten innad i regjeringen er trolig noe mindre enn slik regjeringen fremstår utad. I forrige stortingsperiode var f.eks. FrP det ivrigste partiet til å foreslå tiltak statlig finansiert. Nå nynner de med på melodien om rammebevilgninger og kommunalt selvstyre, en låt som er komponert av en gjeng statsråder i Høyre.
Regjeringen må få stortingsflertallet med seg og politiske forhandlinger og annen hestehandel, er uforutsigbare saker.
Kommunene vil også kunne ha mye å si. Det er langt flere kommunepolitikere enn regjeringspolitikere både i Høyre og FrP. Like mye som kampen om den nye kommunestrukturen kan bli en kamp mellom partiene i stortinget, kan det bli en kamp mellom kommunene og nasjonale myndigheter.
Allerede til høsten er det et kommunevalg som alle partiene ønsker å vinne. I valgkamptider er politikerne på sitt mest imøtekommende. Høyre og FrP ønsker å sikre seg ordførere i både små og store kommuner over hele vårt langstrakte land.
Hvordan fremtidens kommune- og oppgavestruktur vil bli, er et såpass vanskelig spørsmål at selv Frank Aarebrot ville trengt betenkningstid for å besvare det.
Robuste kommuner
Politisk ledelse i departementene argumenterte for egne forslag på en slik måte at de i det minste overbeviste seg selv. Men ikke sterkere enn at det bør være rom for å snu og å tilpasse enkeltforslagene med hjelp av faktabasert argumentasjon. Når regjeringen foreslår å overføre ansvaret for habiliteringstjenesten, Varig tilrettelagt arbeid, hjelpemidler og husbankens utlånsvirksomhet til kommunene, så kan det være greit å vite at forslagene ikke er spesielt godt utredet. Mye av argumentasjonen består i at større kommuner med mer kompetanse skal kunne utrette mer, en tro som på mange steder og på mange forvaltningsfelt helt sikkert har mye for seg.
I tidligere tider var det mange utviklingshemmede som fikk ta del i dagaktiviteter preget av arbeid og produksjon. Til tross for intensjonene både i reformen og ved innføringen av sosialtjenesteloven, ble personell knyttet til bofellesskapene. For å utnytte personellet best mulig, blir det stadig vanligere å samorganisere omsorgstjenestene og bofellesskapet. Effektiviseringstanken når sin ende når dagtilbudet trekkes inn i bofellesskapet. Denne tendensen til institusjonalisering har lite å gjøre både med kommunens innbyggertall og ansattes formelle kompetanse. Tendensen realiseres fordi samme forvaltningsnivå har ansvaret både for bo-, tjeneste- og dagtilbud. Tendensen vil forsterkes om Varig tilrettelagt arbeid overføres til kommunene.
NFU har arbeidet mye mot Husbanken som har finansiert det meste av senere års gjennreisning av institusjonsomsorgen. Men blir det lokale protester, så sier Husbanken i dag nei til finansiering av de største omsorgsgettoene. Kommunene har stor frihet i dag til å disponere Husbankens midler, noe som medfører at det i praksis er umulig for mennesker med utviklingshemning å etablere seg i selveid bolig i de fleste av landets kommuner. Vår frykt for å overføre husbankens midler til kommunenes rammebevilgninger, er uavhengig av kommunestørrelse og kompetansen til kommunalt ansatte. Vi frykter at dagens praksis forsterkes både i små og store kommuner, – nemlig det at kommunen forhindrer at mennesker med utviklingshemning får etablere seg i selveid bolig og at kommunene ignorerer FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne som sier "at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform".
Habiliteringstjenestene har for lite kompetanse. Styringsdokumentene forteller for lite om hvilken kompetanse tjenesten skal ha og hvilke oppgaver den skal utføre. Men kompetansen blir ikke større om spesialisthelsetjenesten legges ned. Kommunene får ikke mer kompetanse om spesialisthelsetjenesten legges ned. I stedet for en habiliteringstjeneste som f.eks. mangler psykiater og vernepleier med kompetanse på å forebygge seksuelle overgrep, vil vi få drøyt 100 kommuner som i enda større grad sliter med de samme utfordringene.
Veien videre
Det positive med dagens møte var at dialogen er startet. Regjeringen virker ikke fastlåst i at bestemte oppgaver må overføres kommunene. Forslagene i Meld.St. 14 (2014-2015) er neppe siste ordet i prosessen. Kommunereformen kan ikke vi påvirke, men presenterer vi god og faktabasert informasjon om vår frykt og våre løsninger, er det store mulighet for å sikre en god oppgavefordeling også etter den kommende kommunereformen.
Jens Petter Gitlesen