Orwell 2015

Fylkesleder i NFU Hedmark, Torill Vagstad og hennes mann Olav Brunstad, er frikjent. Besøksforbudet opphevet. Fantastisk! - Eller? - For var det fordi retten fant det bevist at Torill og Olav var pålagt besøksforbudet på feil grunnlag? Langt ifra. I rettens vurdering finner vi begrunnelsen: «Ved vurderingen om det skal ilegges besøksforbud tar retten også i betraktning at det er opplyst at det nå er fattet et kapittel 9-vedtak etter lov om helse- og omsorgstjenester for NN, som blant annet regulerer hvem hun kan besøke og hvem som kan besøke henne. Dette vil gi NN beskyttelse som bør være tilstrekkelig. Sett i lys av dette framstår besøksforbud ikke som et nødvendig tiltak på nåværende tidspunkt».

Når hensikten er å tvangsinnlosjere NN, så er dette en genistrek. Du åpner døra på gløtt, men får den midt i tryne før noen rekker å gå gjennom. Med andre ord: fortsatt skyldig!

Men det stopper ikke her. Det utrolige og utenkelige er at politiet fortsetter etterforskningen av Torill og Olav. Jeg har vært svært tett på denne saken. Jeg vet at Torill og Olav aldri har gjort noe annet enn det et hvert menneske bør gjøre - men som få gjør - når et annet mennesker ber om hjelp. Her har det aldri vært snakk om bortføring. Her har det aldri vært snakk om å hindre kvinnen i å vende tilbake til bofellesskapet. Det er kvinnens eget valg ikke å gjøre det. Casparis stadige utsagn om at "hadde dere visst hva vi vet, men som vi er forhindret fra å si på grunn av taushetsplikten", holder like mye vann som ei svært, svært grovmasket sil. Han vet ingen ting som vi ikke vet. Han vet ingen ting som ikke tåler dagens lys. I mangelen på slik kunnskap produserer han stadig nye halvkvedede viser. Et verge som er verge for 15 personer tillater seg på syltynt grunnlag og overfladisk kjennskap til sin klient, å anmelde Torill og Olav. Det verget bør besinne seg før hun påfører kvinnen skader som ikke lar seg reparere.

Rollelista er hentet fra en verden jeg, mine 70 år til tross, ikke visste eksisterte. I hvert fall ikke i Norge i 2015. NN som søkte «asyl» hos Torill og Olav er den «fornærmede». Torill og Olav som har åpnet sitt hjem for ei som søkte beskyttelse, er de «tiltalte».

Hver gang det drar seg til i denne saken, så er vergen betimelig nok syk, så vergemålsmydigheten er «nødsaget» til å ivareta vergens funksjon og rolle. Som om vi noen gang har vært i tvil om hvem som har holdt i trådene og hvem som har blitt holdt i de samme. Fornærmede har fått oppnevnt bistandsadvokat. Hva i all verden skal NN med uvenner når hun har en slik venn? Bistandsadvokatvennen konstaterer riktignok at «det er ikke tvil om at fornærmede er glad i Vagstad og Brunstad». Likevel konkluderer bistandsadvokatvennen hennes med påstanden om at «Besøksforbudet må fastholdes». Vergemålsmydighetenes tråder favner åpenbart også bistandsadvokatvennen.

Jeg mener å ha inngående kjennskap i alt som kan knyttes til denne saken. Likevel forblir agendaen til både Elverum kommune og Fylkesmannen i Hedmark meg fullstendig uforståelig. NN beskrives på den ene sida i «sakens bakgrunn i korte trekk», som «lettere psykisk utviklingshemmet». På den andre sida (11 linjer lenger ned) har «hun et lavt funksjonsnivå». Begge disse påstandene kan ikke være korrekte. Det de imidlertid er et formidabelt eksempel på, er den totale mangel på konsistens som hele kjennelsen bærer preg av. Dette verken må eller skal være siste ord i denne saken!

Bjug Ringstad