Seksuelle overgrep
Alt tyder på at mennesker med utviklingshemning er kraftig overrepresentert blant dem som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Overgriperne er først og fremst andre personer med utviklingshemning, tjenesteytere, familie og venner.
38% av registrerte yngre overgripere i England hadde en utviklingshemning (engelsk: Learning disability), i følge forskerne Simon Hackett, Helen Masson, Myles Balfe og Josie Phillips som gjennomgikk 700 yngre personer, registrert som overgripere i England (se artikkelen: Individual, Family and Abuse Characteristics of 700 British Child and Adolescent Sexual Abusers, Child Abuse Review Vol. 22: 232–245 (2013)).
Til og med kommuneadvokater har presset pårørende til ikke å anmelde påståtte overgrep overfor mennesker med utviklingshemning. Ingen vet hva som skjer innenfor landets bofellesskap, men det finnes enkelteksempler på systematiske seksuelle overgrep som har pågått i tiår, uten at nevneverdig er gjort overfor offeret. Lignende forhold rapporteres også fra dagsentre.
Boligpolitikk for overgrep
Til tross for politiske føringer og internasjonale konvensjoner, er både nasjonale- og kommunale myndigheter svært opptatt av å realisere en boligpolitikk hvor mennesker med utviklingshemning ikke skal kunne velge hvor og med hvem de skal bo. Mennesker med utviklingshemning skal bo i spesielle boliger og de fleste er fratatt muligheten av å flytte. Praksisen medfører at mange må fortsette å være nabo med overgriper, mens andre må tilbringe en vesentlig del at tiden sammen med personer som de ikke ønsker å være sammen med.
Overgrep fra verger
Mange har misforstått sin rolle som verge. Verget skal bistå i beslutninger, ikke bestemme over personen med utviklingshemning. Dessverre opplever vi til stadighet at verget misforstår sin rolle og tror de skal bestemme over personen med utviklingshemning. Problemet har økt de siste årene. Verger som gjør en god jobb med å sikre gode tjenester, blir ofte oppfattet som problematiske og kommunen forsøker i økende grad å erstatte verger som kan sin jobb, med advokater og faste verger som ikke kjenner sin rolle og derfor heller ikke kan utøve den.
Det er ikke uvanlig at verger fratar personer med utviklingshemmede grunnleggende menneskerettigheter som f.eks. bevegelsesfrihet. Før helgen fikk NFU en henvendelse om en verge som nektet en voksen mann med utviklingshemning å treffe sin mor. Listen over overgrep fra verger, kan gjøres lang.
Medisinering
Rundt 40% av voksne med utviklingshemning gis medisiner mot psykiske lidelser. De ferreste har lidelsen og få får medisineringen evaluert. Få med innsikt på feltet betviler at det pågår en massiv medisinering mot mistrivsel og uheldige livsbetingelser.
– Me er kjende med at desse medikamenta til tider blir brukte utan at det er stilt ein diagnose. Eg trur dette er eit av dei verkeleg alvorlege forholda i norsk helseteneste som me må gjera noko med, sa dengang assisterande helsedirektør Bjørn Guldvog til NRK i 2011. Fortsatt har helsevesenet ikke gjort noe med forholdene.
Det hjelper lite at de som kjenner til feltet advarer mot medisiner og heller anbefaler å fjerne symptomer som utagering og depresjon med å sikre den enkelte gode levevilkår.
Samtykkekompetanse
Den enkleste måten å overkjøre interessene til mennesker med utviklingshemning, er å ta en telefon til legen. Forklar at en person med utviklingshemning er i ferd med å gjøre noe som er til alvorlig skade for seg selv og at personen ikke selv er istand til å forstå dette. Det skal ofte ikke mer til for å få en innsiktsløs lege til å formulere et skriv som fratar personen med utviklingshemning sin samtykke kompetanse, dvs. muligheten til å inngå mer uformelle avtaler. Hvordan slike erklæringer er rettslig, er det usikkerhet rundt. Erklæringen er neppe et enkeltvedtak som kan påklages. I de fleste tilfellene hvor det er snakk om å frata folk sine rettigheter til selv å velge hva de vil gjøre, vurderes spørsmålet som såpass inngripende at det må avgjøres av en rettsinnstans. Når det gjelder mennesker med utviklingshemning, er det tilstrekkelig med et brev fra fastlegen.
Private omsorgsfirma
Det finnes helt sikkert flere private tilbud av høy kvalitet. Men det er et stort problem å vite hvordan slike lukkede sosiale systemer fungerer når samme firma får ansvaret for tilbudet på alle livsområdene til en person, dvs. bolig, praktisk bistand, dagtilbud og fritidstilbud. Noen slike tilbud er bokstavelig langt ute i skogen. Vi har også erfart det som synes å være allianser mellom det private tilbudet og beboernes verger. Det er lite kontroll på feltet. Tilsynene er i stor grad begrenset til systemrevisjon, dvs. en kontroll om papirene er i orden. Ikke noe organ har fører tilsyn med kvaliteten i tilbudet eller om beboerne har akseptable livsforhold.
Den senere tid har det vært noen tilsyn med private aktører. Tilsynsrapportene gir ikke grunnlag for å dempe bekymringen over tilstanden:
Tvang og makt
For mennesker med utviklingshemning kan det fattes vedtak om bruk av tvang og makt. NFU var i utgangspunktet en tilhenger av lovverket. Lovverkets intensjoner er vel så mye å forhindre bruk av tvang og makt, som det å hjemle tvangsbruken. Imidlertid synes lovens intensjoner i stadig mindre grad å prege lovanvendelsen. Antallet vedtak om bruk av tvang og makt har økt med 620% siden år 2000. Antall rapporterte tilfeller av bruk av tvang og makt i nødssituasjoner øker og tilsyn på feltet viser brudd på lovverket i mellom 75% og 95% av tilfellene. Det synes også som om fylkesmannen kan godta det meste av inngrep. Det er ikke lenge siden jeg var involvert i en sak hvor fylkesmannen hadde stadfestet et vedtak hvor rørslige karer i branvesenet skulle tilkalles for å legge ned en person med utviklingshemning når denne utagerte.
Når det skal anvendes tvang og makt, er det et krav til tjenesteyternes kompetanse. Imidlertid synes dispensasjonene å være mer utbredt enn kompetansen.
Figur 1: Antall personer med vedtak om bruk av tvang og makt samt antallet tilsyn med bruken av tvang og makt.
Figur 2: Antallet vedtak om tvang og makt samt antallet dispensasjoner fra kompetansekravet.
Lite er blitt gjort for å sikre mennesker med utviklingshemning mot overgrep i dette århundre. Vi får håpe at myndighetene snart innser alvoret og tar grep.
Manglende samfunnsdeltakelse
Demokratiet krever både politikere og samfunnsdeltakelse blant innbyggerne. Det er et paradoks at de som er mest avhengig av samfunnsdeltakelse, – politikerne, er den gruppen som er mest opptatt av å hindre mennesker med utviklingshemning samfunnsdeltakelse. Den som leser kommunale sakspapirer, vil sjelden finne noe om behovet for en inkluderende skole, behovet for individuelle tjenester eller tiltak for å sikre den enkelte en aktiv og meningsfull fritid, ut i fra den enkeltes behov. Derimot finner en mye om stordriftsfordeler, behovet for store fagmiljø, en argumentasjon som benyttes overfor få andre innbyggere.
Overgrepene overfor mennesker med utviklingshemning vil fortsette så lenge en fortsetter å betrakte utviklingshemmede som spesielle. Samfunnets viktigste kontrollmekanisme er samfunnet selv. En skal være forsiktig med å skyve folk ut fra samfunnet, spesielt gjelder dette de som har størst behov for bistand for å fungere i samfunnet.
Jens Petter Gitlesen