Resirkulering av argumentasjon

Grunnlaget for abnormskolen ble lagt av en komisjon som ble nedsatt for å se på organisering av skoletilbudet til døve, blinde og åndsvake i 1877. Basert på komisjonens innstilling, fikk vi Ot.Prp. no. 2, 1879, hvor det heter:

«De have et lidet Barns Tanke i et udviklet Legeme; blant Smaabørn ville de være for haardhente og blant større Børn for innskrænkende. Netop i et Internat hvor flere der staar sammen paa samme Standpunkt, ere samlede, kunde de finde jevnaldrende som passe for dem. De undgaa derved den Forkuelse, som let følger af altid at staa tilbake, og kunne faa den Opmuntring undertiden at udrette noget som kan vinde Paaskjønnelse; men fremfor alt kan man kun i et godt Internat gjøre Regning på at disse Børn ville blive behandlede med den utrættelige Tolmodighet og kærlige besindighet som deres ulykkelige Tilstand kræver.»

Som en oppfølging av abnormskoleloven fra 1881, nedsatte Bergen kommune en komité som skulle vurdere kommunale initiativ overfor målgruppen. I den etterfølgende debatten går skoleinspektør Ole Irgens mot spesialskoler for åndssvake. I boken Bergen folkeskule 1890–1911, fra 1960, skriver læreren og forfatteren Olav Hoprekstad på side 61: 

«Skuleinspektør Irgens var imot å skilja ut "de åndssvake og de, som nærmest må henregnes til dem" og setja dei i en serskild skule sams for heile byen. Dei kunde gå i den vanlege skulen i kristendomskunnskap, skriving, teikning, handarbeid, gymnastikk og song, og få undervising i andre fag med 6 elevar på parti i skulerom som var ledige når klassen der hadde gymnastikk og sløyd, og med timelærarar og helst timelærarinnor i dei sæskilde timane. Utlegg til ein sovoren skipnad var rimeleg, og det vart ikkje den "nedstemmande virkningen, som ein fullstendig utsondring altid medfører hos børnene og den uvilje, som den vekker hos forældrene".»

Bytter en ut internat med spesialskole, ser en at 1800-tallets argumentasjon ikke skiller seg vesentligt fra dagens debatt.

Jens Petter Gitlesen