I FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, artikkel 19, fastslår en retten til
- Å bo hvor en vil
- Å bo med hvem en vil
- At en ikke skal måtte bo i en spesiell boform
- At en skal få tjenester der en bor
Med retten til å bo hvor en vil, mener en ikke at personer med funksjonsnedsettelser har større rettigheter enn andre, men at de har de samme rettighetene til å gjøre de samme valgene som folk flest gjør. Samfunnet har en plikt for å tilrettelegge slik at konvensjonen kan etterleves.
Konvensjonen er ny, men rettighetene eksisterte lenger før noen tenkt på å utforme en egen konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen og det eksisterende lovverket på feltet har det til felles at myndighetene fritt kan bryte rettighetene. Når politikken overfor mennesker med utviklingshemning planlegges og utøves, er det sjelden at lover, konvensjoner eller politiske målsetninger ligger til grunn for planer eller handlinger.
Tvangsflytting
Direkte tvangsflytting er ikke så veldig utbredt. Det går flere måneder mellom hver gang NFU har slike saker. Men tvangsflytting blir vanligere. Den siste saken er fra Vikna kommune som tvangsflyttet Ernst fra sitt hjem til sykehjemmet.
Namndalsavisa den 7.11.2013
Til avisen hevdet kommunen at det var vanskelig å få skiftplanen til å gå opp når Ernst bodde i sitt hjem. Fylkesmannen opphevet tvangsvedtaket, men Ernst ble boende på sykehjemmet. NFU anmeldte forholdet, men politiet henla saken uten å ha gjort noe med den. Nå har kommunen fattet et nytt tvangsvedtak begrunnet i behovet for forsvarlig helsehjelp.
Den parten som holder ut lengst, vil vinne denne konflikten.
Kast brysomme verger
En mer vanlig metode for å tvangsflytte personer med utviklingshemning, er å kaste verger som motsetter seg flytting. Med store kommunale ressurser, kan frivillige og uprofesjonelle verger få en stor bør med å forklare at de slett ikke er uansvarlige, men uttrykker personens interesser.
Forhindre private boligkjøp
Uføretrygdede er i all hovedsak avhengig av Husbanklån og støtte for å kunne etablere seg i eget hjem. Både startlån og boligtilskudd gis av kommunen fra rammer tildelt av Husbanken. Mange kommuner prioriterer ikke at mennesker med utviklingshemning skal skaffe seg sin egen bolig. Noen kommuner arbeider svært aktivt for å forhindre selvbygging:
«Rådmannen tilrår at kommunen i framtiden ikke gir bistand til denne type selvbygging, og at kommunen forsøker å tilby plasser i kommunale bofellesskap basert på en vurdering av den enkeltes bistandsbehov», kunne en lese i budsjettdokumentene fra Trondheims rådmann høsten 2010. Selvbygging ble betraktet som å snike i køen etter kommunale tjenester.
I over 100 år har det vært en politisk målsetning at folk skal få anledning til å skaffe seg sin egen bolig. Rådmannen i Trondheim roser kommunen for å ha avskaffet slike tilstander blant personer med utviklingshemning. I budsjettdokumentet for 2011 står det «Samtlige botiltak som har vært etablert kun for en bruker, er nå avviklet».
Tidsbegrensede husleiekontrakter
Den absolutt vanligste formen for tvangsflytting er å ikke forlenge husleiekontrakten. I budsjettdokumentene for 2011, skriver f.eks. rådmannen i Trondheim «Husleiekontrakten kan være et hinder for flytting. Det er derfor viktig at alle beboerne har tidsbestemte husleiekontrakter som gir dato for evaluering av bo- og tjenestetilbudet.» Tidsbestemte husleiekontrakter er kanskje blitt hovedregelen de senere årene.
Og ikke måtte bo i en spesiell boform
De fleste kommunene har en boligsosial handlingsplan. I slike planer inngår mennesker med utviklingshemning som eget kapittel med egne boliger «for psykisk utviklingshemmede». Få tenker på at utviklingshemning ikke setter spesielle krav til en bolig. Men det er høyst uvanlig at mennesker med utviklingshemning har valgmuligheter, de plasseres inn i «omsorgsboliger» som ofte er større enn institusjonene som ble nedlagt i 1991 (den gjennomsnittlige biinstitusjonen hadde den gang 13 beboere).
I kommunale plandokumenter er det svært vanlig at diagnose knyttes direkte til boform.
Vi skal være glade for de rettighetene vi har. Vi skal være ekstra glade om vi får dem oppfylt. Vi skal verdsette FN-konvensjonen, men en må ikke tro at lover og konvensjoner trenger å bety noe som helst. Står vi på, klager og protesterer, blir det vanskeligere å ikke følge lovverket.
For mennesker med utviklingshemning fremstår lovverket som pynt på velferdsstaten. Men loven og konvensjonen gir oss en mulighet til å få en større rettsikkerhet på feltet. FN-konvensjonen er langt bedre enn alternativet.
- FN-konvensjonen i norsk utgave finner en her
- FN-konvensjonen i lettlest finner en her
Jens Petter Gitlesen