Særomsorgen

Med særomsorg menes at en spesiell tjeneste yter bistand til mennesker med utviklingshemning. I reformdokumentene var det avgjørende at intstitusjonene eller særomsorgen ble avviklet og at den ikke gjenoppsto i kommunene. Fra stortingsmelding 47 (1989-90) Om gjennomføring av reformen for mennesker med utviklingshemning, kan en på side 16 lese:

”Det blir her bl.a. understreket at det er viktig at en ikke bygger opp en ny kommunal særomsorg. En må satse på fleksible ordninger tilpasset den enkelte innen det vanlige hjelpeapparatet i kommunene.”

Men det tok ikke lang tid før tjenestene til mennesker med utviklingshemning ble organisert nettopp som den særomsorgen en ikke skulle gjeninnføre. Det startet med at bofellesskapene ble bemannet med fast personell som bare arbeidet på bofellesskapet. Når bofellesskapene først er bemannet, tar det ikke lang tid før den kommunale omsorgstjenesten er organisert i en egen enhet som arbeider med mennesker med utviklingshemning.

Spørsmål om innsparing og effektivisering dukker jevnlig opp i all forvaltning. I bemannede bofellesskap er det et innsparingspotensial ved å gi felles tjenester og organisere felles aktiviteter. På dagtid, når beboerne er på arbeid og dagsenter, er det dårlig utnyttesle av ansatte i bofellesskapet. Hjemmedager, det å trekke dagsaktivitetene inn i bofellesskapet eller det å samorganisere drift av bolig og dagsenter fremstår som løsninger for å sikre en mer effektiv drift. Ringen er sluttet og situasjonen er den samme som før reformen da Lossiusutvalget konkluderte med at det ikke var mulig å sikre gode levekår innen rammen av institusjonsomsorgen. Det var nemlig selve boformen som var problemet.

Jens Petter Gitlesen