Målsetningene for den norske skolen er både vakre og ambisiøse. Stortingsmelding nr. 20 ”På rett vei” fortsetter denne tradisjonen. Det er uhorvelig vanskelig å være uenig i at kunnskap er viktig. Det å sikre gode læringsmiljø vil alle politiske partier støtte. Ingen vil være mot å gjøre undervisningen mer relevant. Trivialitetene gjør stortingsmeldingen impotent og ubrukelig som en redskap til å forbedre skolen. Meldingen er derimot et glimrende utgangspunkt for politikere som skal holde festtaler. Kapittel 3 er et sammenhengende forsøk på selvforherligelse. Kapittelet skal vise at alt er blitt så mye bedre etter at SV tok ledelse over kunnskapsdepartementet. Kun den naive vil gå på limpinnen, men forsøket bidrar til å svekke stortingsmeldingens status.
Stortingsmeldingen "Læring og fellesskap" var den første stortingsmeldingen hvor også elever med utviklingshemning var omtalt. Kristin Halvorsen skal ha honnør for det. Når vi ikke er omtalt i denne stortingsmeldingen, synes tittelen "På rett vei" å være en smule misvisende. Segregering av elever etter faglig nivå har eksplodert siden 2006. Forholdet er ikke omtalt i stortingsmeldingen. Fellesskolen er et begrep som benyttes mye. Etter å ha lest stortingsmeldingen lyder begrepet hult.
Senterpartiet markerer mening når de går mot de nasjonale prøvene. Om standpunktet er fornuftig eller ufornuftig kan saktens diskuteres, men Senterpartiet markerer syn og åpner for samfunnsdebatt. SV-minister Kristin Halvorsen vil tydeligvis fortsette sin gradvise utvikling av den skolepolitikken som Høyreminister Kristin Clemet ikke rakk å gjennomføre. Det skal bli spennende å følge Stortingets behandling av meldingen. Vil det snart komme en rødgrønn skolepolitikk eller skal stortingsflertallet fortsette å dilte etter Høyre?
Kunnskapsskolen og New Public Management
SV har markert seg mot New Public Management, men på skolefeltet vil de ikke gjøre noe med det. Grunnlaget for fagplanene ble lagt under høyrestatsråd Kristin Clemet. Læreplanens generelle del var SV-minister Øystein Djupedal sitt forsøk på å gi kunnskapsløftet en SV-profil. Forsøket var mislykket. Læreplanens generelle del samler støv mens fagplanene får all fokus. Når en diskuterer kvaliteten på norsk skole, reduseres skolen til elevenes prestasjoner på noen prøver og tester. Resultatene fra prøvene og testene feiltolkes og gir sterke føringer for skolen. Stortingsmeldingen fortsetter denne tradisjonen og dokumenterer skolens gunstige utvikling nettopp med de internasjonale testene. Problemene er at testene ikke dokumenterer noe som helst.
Elevenes kunnskapsnivå er konstant
Kunnskapsminister Kristin Halvorsen forsøker å skrive inn sin egen suksess i stortingsmeldingen. Skolen er blitt bedre etter SV overtok styringen og elevene har fått mye mer kunnskaper nå enn før. De internasjonale testene Pisa, Pirls og Timss brukes som dokumentasjon.
Figur 1: Elevenes gjennomsnittskåre i Pisaundersøkelsene. Figuren er klippet fra stortingsmeldingen.
Hvis Kristin Halvorsen mener at utviklingen i 15-åringenes skåre på Pisa-undersøkelsene er noe å juble over, bør hun sporenstraks takke Kristin Clemet. Det var under Bondevikregjeringen 15-åringene begynte på skolen.
Hvorfor skal norske elever skåre høyt på Pisa-undersøkelsen? Hva er det Pisa-undersøkelsen fanger opp? Slike grunnleggende spørsmål omhandles dessverre ikke i stortingsmeldingen. Finland ligger stabilt på toppen på alle Pisa-testene, himmelhøyt over andre land. Det er god grunn til å hevde at Pisa-undersøkelsen nettopp måler i hvilken grad en skole er som den finske. Men en slik skole vil selv ikke finnene ha. Skolens oppgave er å skape gode fremtidige samfunnsborgere. Verken Pisa, Pirls eller Timss forteller noe om hvordan skolen lykkes med det prosjektet. Imidlertid stjeler de internasjonale undersøkelsene fokus. Avisene presenterer nye testresultater på første side. Politikerne har pugget resultatene fra undersøkelsene som den skøyteintresserte har pugget Sten Stensen sine rundetider. Undersøkelsene bidrar først og fremst til et fordreid fokus på skolen. Undersøkelsene avdekker problemer som aldri har vært. Politikerne kommer med løsninger som aldri har virket.
Stortingsmeldingens dokumentasjon av fremgangen i norsk skole er i bestefall en lett krydret sannhet. De internasjonale testene viser først og fremst at elevenes kunnskaper ikke har endret seg. For å få frem tilsynelatende endringer, må en foreta kraftige kutt i figurenes y-akser. Det er sjelden å se undersøkelser som viser såpass liten endring som de internasjonale testene viser.
Figur 2: Norske elevers gjennomsnittsskåre i testen Timss
Fra figur 2 bør det være opplagt at norske elever gjør det omtrent like godt eller like dårlig som før på matematikktestene. De mikroskopiske endringene har vi ikke grunnlag for å tilskrive noe som helst. Kunnsdepartementet har åpenbart ikke mye suksess å vise til når elevenes ferdigheter i matematikk fremstilles som en suksesshistorie.
Figur 3: Norske elevers gjennomsnittsskåre i testen Pirls
Utviklingen i elevenes språkferdigheter, målt med testen Pirls, vil for alle andre enn Kunnskapsdepartementet fremstå som svært stabil.
Figur 4: Norske elevers gjennomsnittsskåre i testen Pisa (samme data som i figur 1).
Heller ikke resultatene på de ulike Pisatestene gir grunnlag for å påstå at det har skjedd noe vesentlig i den norske skolen.
Fellesskolen som forsvant
Vår rødgrønne regjering har satt norgesrekord i segregering. Utviklingen har eksplodert etter 2006. Aldri før har fellesskolen omfattet en så liten andel av elevene som i dag. Antallet elver i spesialavdelinger og spesialskoler er nå på nivå med situasjonen i spesialskolenes storhetstid.
Figur 4: Utviklingen i antall elever som får spesialundervisning alene eller i spesielle grupper på fem eller færre elever.
Myndighetene har vært kjent med situasjonen lenge, men de har ikke løftet en finger. Rett nok har kunnskapsminister Kristin Halvorsen kommet med noen uttalelser for en inkluderende skole og mot f.eks. Oslo kommunes segregerende praksis, men det ble med uttalelsene.
Når det gjelder elever med utviklingshemning forsvares utviklingen dels med "de gode tilbudene i spesialavdelingene" og dels med foreldrenes valg. Argumentasjonen henger ikke på greip. Når det gjelder "de gode tilbudene i spesialavdelingene" er det trolig valgflesk som serveres Utdanningsforbundets mange medlemmer som arbeider i disse avdelingene. Kvaliteten på spesialavdelingene er verken evaluert eller dokumentert. Argumentet om foreldrenes valg viser en ytterst fleksibel bruk av prinsipper på en svært diskriminerende måte. Når det gjelder elever med utviklingshemning vektlegges foreldrenes valg. For andre diskrimineringsgrunnlag, slik som kjønn eller etnisitet, argumenterer SV kraftig mot valgfriheten. Hvis SV og de rødgrønne mener noe med likeverdighetsprinsippet, så bør de benytte det.
Antallet elever som mottar spesialundervisning øker dramatisk. En vesentlig årsak er nettopp den eksplosjonsartede utviklingen i de segregerte tilbudene. Når det etableres faste spesialundervisningsgrupper, trekkes både økonomi og kompetanse ut fra normalklassen og over til de spesielle gruppene. Normalklassen har aldri vært mindre i stand til å takle elevmangfoldet enn i dag.
Lærertettheten har økt. I følge Grunnskolens informasjonssystem, GSI, var antallet lærertimer per elev 55,42 i 1995. I 2009 var antallet lærertimer per elev 58,45. Hver elev har altså i gjennomsnitt fått tre timer mer med lærer. Ser vi på elever som ikke har spesialundervisning, får vi et helt annet bilde. I 1995 var antallet lærertimer per elev som ikke fikk spesialundervisning 47,86. I 2012 var antallet lærertimer per elev som ikke fikk spesialundervisning 48,36.
Lærertettheten har økt, men ikke i klassefellesskapet.
Det som virker og det som ikke virker
En vet veldig mye om hvilke tiltak som forbedrer skolen og hvilke tiltak som er virkningsløse. Standardreferansen er John Hatti sine metaanalyser fra 2009 og 2011. En skulle forventet at denne kunnskapen ble tatt i bruk. Fra Hatti sin liste over lite effektive tiltak, finner vi:
- Individualisert undervisning
- Nivådeling
- Elevenes ansvar for egen læring
Norsk skole kjennetegnes nettopp av økt satsing på tiltak uten effekt.
Manglende virkemidler
Verken Regjeringen eller Stortinget er spesielt interessante organ i norsk skolepolitikk. Kommunene er gitt myndighet og ansvar for å utvikle skolen. Staten har gitt fra seg alle virkemidlene. Rett nok kan det gjennomføres nasjonale tilsyn, men disse viser stort sett bare at loven brytes i mellom 67% og 99% av tilfellene. Staten har ikke økonomiske virkemidler. De juridiske virkemidlene har begrenset effekt og det er heller ikke knyttet sanksjonsmidler til dem.
Stortingsmeldingen inneholder mange fine målsetninger. Men når staten mangler virkemidler, er det ærligere å kalle målsetningene for ønsker.
Diskriminering
I skolesekken til min datter med Down syndrom er kun en matboks. Alle de andre elevene har lærebøker. Mange elever med utviklingshemning får ikke seksualundervisning. Hvorfor lærer ikke elever med utviklingshemning å lese og skrive i samme grad som andre elever med tilsvarende kognitive nivå? Selv i frilek er det vanlig å skille barn med utviklingshemning fra andre elever. Mange skoler har egen skolefritidsordning for elever med utviklingshemning. Elever med utviklingshemning har stort sett fritak fra fagplanen, er dette greit? Stortingsmeldingen omhandler i stor grad yrkesutadanning. Ingen med utviklinghemning får yrkesutdanning. Mens elever flest blir testet, prøvd og evaluert alt for mye, blir elever med utviklingshemning aldri evaluert. Det kommer riktig nok en tilbakemelding hvor det stort sett står at "Ole er en kjekk gutt som er lett å like".
Det er på høy tid at likeverdighetstanken kommer inn i skolen. Nå er likevedigheten kun pynt i skolens formålsparagraf.
Avslutning
Stortingsmeldingen "På rett vei" har feil tittel. Norsk skole har vært på feil spor lenge. Nå kan en håpe at Stortinget gir et bidrag til å snu kursen. De absolutt viktigste bidragene må være:
- Innfør fellesskolen
- Få slutt må test-, prøve- og målehysteriet i norsk skole
- Etabler statlige virkemidler som kan sikre de nasjonale målsetningene
Det er sørgelig at SV skal dilte etter Høyre i skolepolitikken. I praksis synes forskjellen mellom SV og Høyre å være begrenset til synet på privatskoler.
Jens Petter Gitlesen