Spesialundervisning uten styring

Tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal oppdaget at forholdene på spesialundervisningsfeltet ikke var som de burde være. Han iverksatte de nasjonale tilsynene på feltet. Siden den gang er det sikkert foretatt over 400 tilsyn på feltet. Resultatet er nedslående.

Fylkesmannen i Rogaland hadde nylig et tilsyn med spesialundervisningen i videregående skole. Tilsynet sa at fylkeskommunen ikke gjorde jobben sin. Fylkeskommunen klaget på to av tilsynets syv pålegg. Oversendelsesbrevet fra Fylkesmannen i Rogaland til Utdanningsdirektoratet gir en god beskrivelse av de manglende styringssystemene på feltet. Fra side 4 i brevet kan en f.eks. lese:

"I løpet av de siste 10 årene har Fylkesmannen gjennomført 7 tilsyn med Rogaland fylkeskommune med kapittel 5 som tilsynstema, med ulike innfallsvinkler. Det er påpekt mangler ved forvaltningen knyttet til kapittel 5 ved alle disse tilsynene. Manglende eller mangelfulle sakkyndige vurderinger har vært påvist i alle tilsynene".

Forholdene i Rogaland fylkeskommune er neppe unike, men tilsynssaken viser veldig godt at tilsyn er et nødvendig men på langt nær tilstrekkelig tiltak.

I utgangspunktet er det langt mindre styring og kontroll med elever som har en utviklingshemning enn alle andre elevgrupper:

• Elever med utviklingshemning har i all hovedsak fritak fra fagplanene. Alle opplæringsmålene er altså individualisert.
• Lærebøkene bringer elevene fram mot opplæringsmålene som er opplistet i fagplanene. Fritak fra fagplanene betyr dermed også fritak fra lærebøker. I verste fall – fritak fra å lære.
• Uten annet enn individuelle opplæringsmål, finnes heller ingen prøver og tester hvor en kan få dokumentert elevgruppens kunnskap eller måloppnåelse.
• Tilsyn gir en overveldende dokumentasjon av saksbehandlingsregler som ikke følges i utformingen av spesialundervisningen. Men tilsynsorganet har problemer med å komme lenger enn å påvise formelle feil og mangler.
• Skoleeier er kommunestyret eller fylkestinget. De fleste politikerne har et forhold og engasjement overfor skolen. Opplæringen av elever med utviklingshemning er ukjent for de fleste. Politikerne makter i liten grad å utøve sin eierrolle i de tilfellene forvaltningen ikke utøver denne forsvarlig. Tilsyn viser at dette er tilfelle i de fleste sakene.

Problemene er veldokumenterte og lette å påvise. Løsningene er verre å finne. En forutsetning for et godt lokalt selvstyre er god innsikt og styringsevne hos de lokale aktørene. Når det ikke er tilfelle, er behovet for sterkere statlig styring større. Utvalget som barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne snart skal nedsette, må absolutt utrede og foreslå bedre styringssystemer på opplæringsfeltet. Med et godt utvalgsarbeid bør forholdene kunne bedre iløpet av få år.

Jens Petter Gitlesen