Risviks tragiske skjebne er ikke unik. Her er noen eksempler:
- Magasinet Plot brakte i 2011 en reportasje om Roger, en mann fra Haugesund med IQ lavere enn de involverte i Kampen-tragedien. Først etter å ha blitt dømt for drap fikk han kommunale tjenester. Kommunen undersøkte aldri hva som kunne vært gjort for å hindre drapet.
- Per Olaf ble medisinert til døde. Etter omfattende klagerunder fikk pårørende dekket begravelsesutgiftene av Norsk Pasientskadeerstatning.
- Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) er den eneste interesseorganisasjonen som jevnlig mottar anmeldelser av voldtekt. For andre grupper involveres politiet. Når mennesker med utviklingshemning utsettes for voldtekt, presser kommunene ofte pårørende til ikke å anmelde saken til politiet.
- Roseveien bofellesskap i Bergen ble stengt av Arbeidstilsynet fordi arbeidsmiljøet var uforsvarlig. Ingen påpekte at bomiljøet var verre.
- En gravid kvinne med Downs syndrom ble nylig varetektsfengslet av Aust-Agder tingrett. Verken dommerne eller påtalemyndigheten kan ha vært klar over ordningen med varetektsurrogat eller Fagenhet for tvungen omsorg. Mennesker med utviklingshemning egner seg ikke som foreldre. Graviditeten er grunn nok til å stille spørsmål ved tjenestetilbudet.
Formålet med helse- og omsorgstjenesteloven er svært bra. Problemet er hvordan loven fungerer i praksis.
Kommunalpolitikere flest vet lite om utviklingshemmedes livsvilkår. Myndigheten delegeres til rådmannen, som delegerer videre til levekårsforvaltningen. Alle saker som politikerne skal behandle, utarbeides av de samme forvalterne. Rådmannen signerer innstillingen, og kommunestyret vedtar den uten debatt.
Den som bygger en garasje med mønehøyde 10 cm over reguleringsplanens bestemmelser, kan pålegges rivning og ilegges dagbøter. Staten har derimot ingen sanksjonsmidler mot kommunale omsorgstjeneste som er i strid med lovverket. Det er uforståelig at mennesker med behov for bistand har en svakere rettsstilling enn en garasje. Evne til styring er fraværende på kommunalt nivå. Viljen til styring er mangelvare på statlig nivå.
I nasjonalt tilsyn med bruken av tvang- og makt overfor mennesker med utviklingshemning i 2005 ble det avdekket ulovligheter i 75 prosent av tilfellene. Tilsynet ble gjentatt året etter - med samme resultat! Siden har Helsetilsynet sluttet med nasjonale tilsyn på dette feltet.
Rundt 40 prosent av voksne med utviklingshemning må ta medisiner for psykiatriske diagnoser som få av dem har. I NRK Dagsrevyen 12.11.2011 uttalte direktør Bjørn Guldvog i Helsedirektoratet: «Me er kjende med at desse medikamenta til tider blir brukte utan at det er stilt ein diagnose. Eg trur dette er eit av dei verkeleg alvorlege forholda i norsk helseteneste som me må gjera noko med».
Til nå har helsedirektøren ikke gjort noe med forholdene.
Stortingsrepresentant Robert Eriksson (Frp) oppsummerte situasjonen godt med sitt spørsmål til helse- og omsorgsministeren 1.8.2013: «Det er nå gått to år siden Dokument 8: 36 S (2010-2011) ble behandlet i Stortinget hvor en enstemmig justiskomité ba regjeringen vurdere mulige sanksjoner når det gjaldt brudd på lovfestede rettigheter. To justisministere har lovet å komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Hvor langt har man kommet i det tverrdepartementale arbeidet, og når kan Stortinget forvente å få seg forelagt regjeringens vurdering av sanksjonsapparatet?»
Stortingsrepresentant Tore Hagebakken (Ap) var saksordfører og fikk lost i havn en enstemmig innstilling hvor regjeringen ble bedt om å sikre livssituasjonen til mennesker med utviklingshemning og sikre at de gode, nasjonale målsetningene ble fulgt opp. Spørsmålet er om Tore Hagebakken og Stortinget vil følge opp?
Selv om barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen satt levekårene for mennesker med utviklingshemning på dagsordenen, er det kommet få tiltak som skal sikre at kommunene driver forsvarlig.
Høyres nestleder Bent Høie har også markert seg i spørsmål om likeverd og sosial trygghet. Han er for tiden opptatt med regjeringsforhandlinger der spørsmål om arveavgift, veibygging og NRK-lisensen står sentralt. Vil den kommende regjering gjøre noe med rettssikkerheten til de som i minst grad taler sin egen sak?
Venstre-leder Trine Skei Grande kom med Lofoten-ultimatum før sonderingene om regjeringssamarbeid. Har hun planer om et ultimatum for å sikre levelige forhold også for mennesker med utviklingshemning?
Motstanden mot sortering av fostre med Downs syndrom er sterk i Kristelig Folkeparti. Spørsmålet er om Knut Arild Hareide arbeider like ivrig for å sikre en god livssituasjon til voksne med samme diagnose.
Robert Eriksson ble dessverre ikke gjenvalgt til Stortinget. Vil Kari Kjønaas Kjos bringe Erikssons engasjement for livssituasjonen til mennesker med utviklingshemning videre i Frp? Skal våre utfordringer ha lavere prioritet enn bilistenes irritasjon over bompenger?
Avviklingen av HVPU i 1991 gikk greit. Del to av reformen som handlet om å bygge opp et godt tilbud til utviklingshemmede i kommunene, ble aldri gjennomført. Det er på høy tid at nasjonale politikere gir slipp på symbolpolitikken. Målsetninger uten tiltak er ikke annet enn ønsker og håp.
(Innlegget var på trykk i Stavanger Aftenblad den 30.09.2013)
Jens Petter Gitlesen
Se også Aftenbladets tidligere omtaler av Jonny André Risvik og Kampentragedien: