Trøgstad kommune er med sine drøyt 5000 innbyggere en relativt liten kommune, noe som ikke er til hinder for at kommunen tenker stort. Det planelegges et omsorgsbygg for rusmisbrukere, personer med psykiske lidelser og mennesker med utviklingshemning. Det 5298 m2 store bygget skal også inneholde arealer for dagtilbud, personalrom og faciliteter både for tjenesteytere i omsorgsboligene og tjenesteytere i andre deler av kommunens omsorgstjeneste.
Manglende etisk refleksjon
Trøgstad kommune har åpenbart kommet skjevt ut. Argumentene for prosjektet er inovasjon og effektiv drift, begreper som er viktige i mange sammenhenger, spesielt innen logistikk og lagerholdsteori. Når det gjelder valg av hvor en vil bo og hvem en vil bo sammen med, velger folk flest slikt ut i fra helt andre kriterier enn inovasjon og effektivitet. Utbygger, kommuneadministrasjonen og kommunepolitikerne har neppe reflektert over menneskesynet som de uttrykker.
Brudd på FN-konvensjonen
«... mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform...», kan en lese i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, artikkel 19.
Norge har forpliktet seg til å følge konvensjonen, dermed har regjeringen et ansvar for at Trøgstad kommune viser en viss forstand.
Brud på nasjonale politiske målsetninger
Avviklingsloven skulle regulere nedbyggingen av institusjonsomsorgen og kommunenes botilbud til tidligere institusjonsbeboere. I formålsparagrafen blir det fastslått at kommunene også skal «... fremme en avvikling av institusjonsomsorgen...».
Det kan nevnes at den gjennomsnittlige institusjonen under HVPU i 1989 hadde 23 beboere. Trøgstad kommune planlegger et omsorgskompleks med 24 beboere.
Brudd på Husbankens retningslinjer
For å sikre en kommunal boligpolitikk som er i samsvar med nasjonale politisk målsetninger, presiserte Husbanken høsten 2012 regelverket for hvilke prosjekter som kunne gis lån og tilskudd. Kravet for finansiering er nå blant annet:
«... Det understrekes at boenhetene ikke skal ha institusjonsliknende preg, og dette prinsippet skal bli hensyntatt i planlegging og utforming av boenhetene. Boenhetene bør også plasseres i ordinære og gode bomiljøer slik at prinsippene om normalisering og integrering oppfylles. Det er en forutsetning at ulike brukergrupper ikke samlokaliseres på en uheldig måte.»
Trøgstad kommune bryter kravene på flere områder:
- Bygget har et institusjonslignende preg og er i sosiologisk forstand en typisk institusjon.
- Bygget ligger ikke i det ordinære bomiljøet.
- Bygget bidrar ikke til normalisering, men det motsatte.
- Det å ha dagtilbud i samme bygg som en bor, er i strid med normaliseringsprinsippet.
- Bygget representerer segregering i svært ekstrem grad.
- Det finnes knapt flere diagnosegrupper som kan samlokaliseres
Prosjekter av den typen Trøgstad kommune planlegger, kan umulig finansieres av Husbanken.
Kommunen velger dyrt og dårlig
Prosjektet har en beregnet kostnad som er omtrent det dobbelte av kostnaden med å etablere ordinære bygg med f.eks. seks beboere. Men kostnadene er trolig uinteressante for kommunen, de planlegger kommunen at beboerne må betale.
Kommunen må snu
Før eller siden tvinges kommunen til å skrinlegge prosjektet. Spørsmålet er hvor mye selvpining politikerne vil utsette seg for. Prosjektet er umoralsk, ulovlig, kostbart og vil ikke bli finansiert.
Det finnes håp også i Trøgstad. Det sterkeste håpet til nå, har vært Trøgstad Høyre som markerer seg sterkt som mot institusjonsplanene og for en mer menneskelig politikk.
Jens Petter Gitlesen