Tvang, makt og livstidsstraff

I år 2000 var det 178 personer med utviklingshemning som hadde vedtak om bruk av tvang og makt. I  Ot.prp. 55 (2002-03) (se side 10), forklares den sterke økningen i tvangsbruk med at lovverket var nytt:

«Ut fra tilbakemeldingene for 2002 ser det ut til at denne økningen er i ferd med å avta.»

Tvangsbruken har ikke avtatt, men økt. Økningen har vært akselererende. I 2014 var det 1289 personer som hadde tvangsvedtak. En økning på 187 personer fra 2013.

En  kartlegging fra SINTEF viser at 90% av vedtakene er en blåkopi av vedtaket foregående år. Antar vi at for hvert år, videreføres 90% av tvangsvedtakene, vil vi forvente at blant de 1289 personene som hadde tvangsvedtak i 2014, vil:

• 846 personer har et omtrent likelydende vedtak i 2018
• 499 personer har et omtrent likelydende vedtak i 2023
• 157 personer har et omtrent likelydende vedtak etter 21 år, dvs. i 2034

Vår strengeste fengselsstaffen er 21 år. Svært få soner så lang straff.

Restriksjonene som mennesker kan underlegges med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven kan være vel så inngripende som fengselsstraff, med innelåsningsregimer, fotfølging, besøks- og kommunikasjonsrestriksjoner.

Rettsikkerheten er fraværende når tvang defineres som omsorg.

Nylig fikk jeg en henvendelse angåene en ung mann med utviklingshemning. Det hadde vært to tilfeller med utagering for noen år siden. Tvangsvedtaket innebar at mannen skulle fotfølges, dører og vinduer skulle være låst og kunne bare låses opp av personell. Mannen var uten bevegelsesfrihet. En trenger ikke være psykolog for å se for seg de uheldige konsekvensene en slik livssituasjon vil gi, spesielt ikke når situasjonen vedvarer over mange år.

En bør stille spørsmål med lovverket om tvang og makt, spesielt i de tilfellene hvor omsorgstjenesten er mer inngripende enn det straffeloven åpner for. Det er utenkelig at en overfor personer uten utviklingshemning kunne ilagt livstidsstraff uten domstolsbehandling.

Jens Petter Gitlesen