Tvang og makt som sak i Stortinget

Spørsmål

Spørsmålet fra Freddy de Ruiter (Ap) var: 

«Helse- og omsorgstjenesteloven åpner for bruk av tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemning. Bestemmelsen kom inn i lovverket i 1999 og hadde bl.a. som siktemål å unngå bruk av tvang om makt. Ifølge tall fra Helsetilsynet var det 178 personer som hadde vedtak om bruk av tvang og makt i 2000. I tilsynsmeldinga for 2014 rapporteres det om 1 289 personer som har vedtak om bruk av tvang og makt.

Kjenner statsråden til årsakene bak denne dramatiske økninga av mennesker som utsettes for maktbruk?»

Figur: Utviklingen i antallet personer med vedtak om bruk av tvang og makt, samt antallet tilsyn (Kilde: Helsetilsynets tilsynsmeldinger)

Statsrådens svar

I sitt svar og den påfølgende replikkvekslingen, kom helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) med følgende essensielle redegjørelser:

1. De vanligste tvangstiltakene er å avgrense tilgang til mat, drikke, nytelsesmidler og eiendeler. Andre vanlige tiltak er holding, utgangsalarm, tvangspleie som for eksempel tannpuss og vask, skjerming og fotfølging.
2. Økningen som representanten viser til, har først og fremst kommet som følge av en overgang fra uregistrert til registrert tvangsbruk.
3. Lovgivningen har – sammen med stor innsats fra fylkesmennene – bevisstgjort tjenesten om hva som er tvangsbruk. Dermed har vi fått de reelle tallene fram i lyset.
4. Regjeringen har derfor styrket Kompetanseløftet, som skal bidra til kompetanseheving i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.
5. Et eget opplæringstiltak, «Mitt livs ABC», skal styrke kompetansen i helse- og omsorgstjenestene til personer med utviklingshemning.

• Se spørsmål, svar og replikkveksling på Stortingets nettsider

Kommentarer

Svaret fra Høie var som forventet og bygger på hypotesen om at økningen skyldes at mørketallene blir registrert. Hypotesen kan ha noe for seg, spesielt de årene etter at lovbestemmelsen ble iverksatt i 1999, kan hypotesen være rimelig. Men forklaringen er og blir en udokumentert hypotese som aldri er blitt sannsynliggjort.

Røkkeutvalget kom med sitt forslag til lovbestemmelse i 1992. Loven ble iverksatt i 1991. Mye positivt skjedde som følge av lovverket, ikke minst som følge av samfunnsdebatten, bevistgjøring av tjenesteytere blant annet gjennom utstrakt opplæring. I tillegg skulle det være ett stedlig tilsyn i vedtaksperioden, men denne bestemmelsen ble endret med overgangen fra sosialtjenestelovens kapittel 6a til sosialtjenestelovens kapittel 4a i 2004.

Det er 23 år siden lovverket ble foreslått. Mye har endret seg siden den gang, uten at lovverket verken er evaluert eller nevneverdig revidert.

Allerede Smith-utvalget som foreslo opplæringsloven, så behovet for slike tiltak, men ville avvente en evaluering av bestemmelsene i sosialtjenesteloven.

NFU har mange enkelteksempler som viser at vedtak fattes på tynt grunnlag og helt unødvendig. Når dette fremføres, er det ikke uvanlig at en avfeies med at det alltid vil finnes enkelteksempler. Slike holdninger er uansvarlige og diskriminerende. Man finner ikke slike holdninger når det gjelder sterkt inngripende tiltak og frihetsberøvelse under kriminalomsorgen. Holdningen er at ethvert justismord er ett for mye.

Forskerne Ellingsen, K. E., Berge, K. and Lungwitz, D. sammenfatter og oppsummerer resultater fra flere undersøkelser og hevder blant annet:

1. Praksisen med dispensasjoner fra lovbestemmelsene om utdanningskrav omfatter mer enn 80% av alle saker (i dag rundt 90%), og er av et slikt omfang at de utgjør regelen og ikke unntaket. Dette er en praksis som ikke bare svekker lovbestemmelsene, men som truer rettssikkerheten til personer med utviklingshemning.

2. Det er et svakhetstegn, at kun 3% av alle sakene der det søkes dispensasjon (over 80% av alle saker), gis det avslag. Det innebærer at man kan regne det som sikkert, at søker man dispensasjon, så innvilges den. I en anstrengt kommuneøkonomi kan det både oppfattes som et klart signal om hvordan overprøvingsinstansen forstår utdanningskravet, og kan bety at man ikke anstrenge seg for å iverksette tiltak for å imøtekomme kompetansekravet.

3. I et lite utvalg av vedtak (75 av totalt 1 400 i perioden 2007/2008), finner en enkeltsaker som innbefatter vedtak av et omfang og innhold som viser tvangsbruk som vansker kan oppfattes som tjenester hørende inn under lov om sosiale tjenester. Disse sakene gjelder fengselslignende tiltak, eller tvangstiltak begrunnet som tvungen omsorg eller tvang under psykiatrisk behandling. Utvalget tyder på at det trolig finnes mellom 50 og 100 slike tilfeller i populasjonen.

4. Lovbestemmelsene i sosialtjenestelovens kapittel 4A skal ivareta to rettsgoder; retten til selvbestemmelse inklusiv unngåelse av unødvendig tvangsbruk, og avverging av at personen utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade. Begge disse er viktige rettsgoder, hvor det første er hjemlet i Norges grunnlov og internasjonal rett, mens det andre i stor grad har sitt hjemmelsopphav i straffelovens bestemmelser og helse- og omsorgstjenesteloven. Det er uheldig at loven kun krever at andre løsninger enn bruk av tvang og makt skal være prøvd, uten å gi retningslinjer for hvordan dette skal dokumenteres både i saker som påbegynnes og hvor man finner fram til andre løsninger, og i de sakene hvor det ender med vedtak om bruk av tvang. Den viktigste kunnskapen å formidle videre, er kunnskap om nettopp andre løsninger.

Det er 23 år siden loven ble foreslått og 16 år siden loven ble iverksatt. Å forklare seksdoblingen av vedtak om tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemning med en udokumentert mørketallshypotese, er svært utilfredsstillende. Når forskere sitter med bevis for alvorlige feil og mangler og NFU har enkeltsaker på feltet, så lyder departementets udokumenterte forklaringer en smule hult. Vi får håpe at helse- og omsorgsminister Bent Høie ser kritisk på embetsverkets udokumenterte forklaringer og at Freddy de Ruiter holder fast i saken til forholdet blir skikkelig kartlagt.

Jens Petter Gitlesen