Uklart om ferie

Stortingsrepresentant Kirsti Bergstø (SV) stilte helse- og omsorgsminister Bent Høie følgende spørsmål:

«Bergens Tidende skrev den 9. november om Johanne på 17 år som ikke får anledning til å reise på ferie. Johanne har behov for bistand og mottar kommunale tjenester. Hun får ikke ta med seg tjenesteytere på den planlagte ferieturen. Hadde Johanne organisert tjenestene i form av brukerstyrt personlig assistanse, kunne assistentene bistått Johanne under ferieturen.
Hva vil statsråden gjøre for å rette opp denne forskjellsbehandlingen?»

Stortingsrepresentant Kirsti Bergstø (SV)

Helse og omsorgsminister Bent Høie viser til oppholdsprinsippet som kom inn med sosialtjenesteloven og som er videreført både i Helse- og omsorgstjenestelovens § 3-1 og i lov om sosiale tjenester i NAV.

Fra Ot.prp. nr. 29 (1990-91) Om lov om sosiale tjenester m.v. kan en lese:

«Utvalget begrunner videre sitt syn med at det er den eneste ansvarsregelen som kan avverge at søker blir kasteball mellom kommuner. Vedkommende vil til enhver tid ha rettigheter der han eller hun oppholder seg» (se side 140). Oppholdskommuneprinsippet ble innført for å sikre tjenestemottaker forsvarlige tjenester slik at tjenestemottaker kan ha et aktivt og meningsfult liv.

Oppholdskommuneprinsippet er ikke et prinsipp som bostedskommunen kan skjule seg bak for ikke å yte omsorgstjenester. Dette er blant annet fastslått av Oslo Tingrett i dom av 31.01.2006 (se side 12 og 13) hvor Oslo kommune ble pålagt å betale sosialhjelp til en person som i perioder oppholdt seg i nabokommunene.

Statsråden fastslår videre at oppholdskommuneprinsippet gjelder uavhengig av om en mottar tjenestene i form av brukerstyrt personlig assistanse eller som tradisjonelle kommunale tjenester.

Helse- og omsorgsministeren viser til «BPA-ordningens natur at at adgangen og muligheten til å ta med seg tjenestene i en BPA-ordning ut av kommunen, vil være noe større for disse brukerne enn for brukere som mottar tjenester etter en mer tradisjonell modell. Dette skyldes at kommunen har tildelt bruker en timeramme som bruker kan disponere relativt fritt med hensyn til når og hvor tjenesten skal ytes. Innenfor den tildelte timerammen, og innenfor arbeidsrettslige bestemmelser, kan derfor BPA benyttes ved reiser utenfor kommunen.»

Henvisningen til enkeltvedtakets form, om det er gitt i timer eller om oppgavene som det skal ytes bistand til (eller begge deler), kan umulig påvirke den enkeltes rettigheter eller kommunens plikter når det gjelder å reise utenfor kommunegrensene.

Når statsråden viser til «BPA-ordningens natur», kunne han også føyd til kjennetegnene ved de kommunale tjenestene, nemlig det at de skal knyttes til individet og ikke til bofellesskapet, uavhengig av hjelpebehovets omfang (se st.meld. 47 (1089-90), side 26). Forholdet blir klart presisert i rundskriv U-10/2002, side 18, hvor blant annet tidligere kommunalminister Erna Solberg fastslår at «Tjenestene skal knyttes til den enkelte person og ikke til boligen. Dette gjelder selv om tjenestemottaker har behov for døgnkontinuerlige tjenester etter sosialtjenesteloven og uavhengig av årsak til tjenestebehovet.»

«BPA-ordningens natur» er til forveksling lik målsetningene ved de kommunale tjenestene. Hovedforskjellen er at kommunen ikke inngår som part når planleggingen av tjenestene skal utøves for dem som har BPA.

Personer som mottar kommunale tjenester bør på samme måte og på samme vilkår som personer med BPA, kunne ta med tjenesteyter på reise utenfor kommunegrensene. Alt annet vil være forskjellbehandling. Den vesentlige forskjellen mellom organiseringen av tjenestene, er at det kan være  svært krevende å ha kommunen med som en part når tjenestetilbudet skal tilrettelegges.

Jens Petter Gitlesen