Er store bofellesskap ensbetydende med gode fagmiljø?
Av Arnt Stensland
Etter å ha vært engasjert i to store bofellesskap i en stor kommune i til sammen 10 år har jeg ofte undret meg over hva kommunene mener med at det er lettere å rekruttere og beholde et sterkt fagmiljø når bofellesskapene bare blir store nok. Hvor kommer disse påstandene fra? Har kommune selv forsket på sammenhengen eller er det bare synsing?
Her er noen av en mine opplevelser fra kommunens bofellesskap.
I det ene bofellesskapet med 12 leiligheter var det ansatt mellom 80 og 85 personer alt etter hvor mange deltidsstillinger det til enhver tid var. Antallet inkluderte både administrasjon og tjenesteytere. Nesten ukentlig ble det annonsert etter nytt personal, og hver måned begynte minst en ny medarbeider ved bofellesskapet.
I tillegg ble det også mottatt skoleelever og studenter under utdannelse til å ta noe av sin praksis i bofellesskapet. Dette var både lærevillige og hyggelige mennesker, men det ble ikke alltid gitt klar nok beskjed til beboerne før elevene kom. Beboerne ble heller ikke alltid spurt om det var greit med nye medhjelpere. Resultatet ble ofte urolige og stressede beboere. I tillegg var som oftest også dørene til beboerne åpne slik at personalet kunne ha en viss oversikt når de beveget seg i gangene. I boligen var det ingen felles oppholdsrom.
Personalet hadde eget oppholdsrom med TV, sofa, bord, stoler og en PC på deling. I tillegg var det også et fullt utstyrt kjøkken. Ledelsen ved avdelingen hadde vedtatt at ingen av beboerne skulle gis tillatelse til å komme inn i personalrommet og beboerne ble derfor stoppet ved dørterskelen. Utestengelsen fra dette rommet medførte derfor mange ubehagelige opplevelser for både ansatte og beboere som svært gjerne ønsket å komme på ”besøk” til personalet slik personalet kom på ”besøk” til dem. Personalrommets størrelse, bruk og beliggenhet virket åpenbart negativt inn på miljøet i bofellesskapet.
Personellmessig var bofellesskapet organisert med en administrativ leder som øverste sjef. Under lederen var det to avdelingsledere om igjen hadde flere fag-ansvarlige under sin ledelse. I tillegg var det også primærkontakt for hver beboer som igjen var delvis underlagt fag-ansvarlig og delvis underlagt avdelingsleder. For de resterende tjenesteyterne kunne det derfor være vanskelig å vite hvem som skulle ta de nødvendige avgjørelsene.
Denne ledelsesstrukturen medførte mye faglig og personlig uenighet i personalbasen noe som i neste omgang resulterte i flere unødvendig sykemelding.
For pårørende og verger kunne det være vanskelig å nå fram med sine forslag til forbedringer for den enkelte beboer fordi personalet var usikker på hvem som skulle ta en endelig avgjørelse. Andre ganger kunne pårørende oppleve at beslutningen ble omgjort fordi ”feil leder” hadde tatt feil avgjørelse.
Blant de ansatte ved bofellesskapet var det mange med høyere utdannelse som vernepleiere, sykepleiere, pedagoger m.m. Mitt inntrykk var at det var langt flere utskiftinger av personale med høyere utdanning enn av personale som kun var assistenter eller fagarbeider.
Lederne i svært mange kommuner gir uttrykk for at store bofellesskap gir et bedre faglig miljø og en lettere tilgang på ansatte. Hvilken dokumentasjon disse uttalelsene bygger på er vanskelig å finne ut fordi det aldri vises til hvilke kilder som et grunnlaget for påstandene.
Derimot finnes det mye dokumentasjon på at store bofellesskap ikke nødvendigvis medfører bedre fagmiljø. På internettsidene til NAKU http://naku.no/node/205 finnes mange forskningsrapporter som klart kommer til motsatt resultat av det kommuneledelsen ofte påstår.
I forskningsrapporten Samlokaliserte boliger og store bofellesskap av Inger Skog Hansen og Anne Skevik Grødem som FAFO http://www.regjeringen.no/upload/KRD/Rapporter/Fafo-rapport.pdf gjennomførte for Kommunal- og regionaldepartementet i 2012 kan en lese at kommunen kan tilrettelegge for et godt fagmiljø uavhengig av størrelsen på bofellesskapene og samlokaliserte enheter. Som eksempel på dette vises det til hjemmesykepleien i kommunen som hadde et godt fagmiljø selv om hjemmesykepleien jobbet ambulant i brukernes egne hjem.
I forskningsrapporten til Professor Jan Tøssebro og seniorforsker Anna Margareth Kittelsaa http://naku.no/node/728 kommer det enda tydeligere fram at de minste bofellesskapene er best på faglig støtte og veiledning til personalet:
Mange kommuner argumenterer med at bygging av store bofellesskap bidrar til å skape gode betingelser for et godt fagmiljø for personalet. Kittelsaa og Tøssebro har i sin undersøkelse fra 2011, sett på dette. Når det gjelder størrelsen på bofellesskap og faglig støtte, finner Kittelsaa og Tøssebro at de minste bofelleskapene på 2-3 personer er signifikant bedre på faglig støtte og veiledning til personalet enn større bofellesskap. Små bofellesskap, 6 beboere eller mindre, hadde også færre personer som ytet tjenester hos den enkelte, enn hva tilfellet var for større bofellesskap. Stabiliteten var større og de små bofellesskapene syntes å være bedre rustet til å håndtere uforutsette ting og til å få personalressursene til å strekke til.
Undersøkelsen viste at små bofellesskap med færre enn 6 beboere, hadde bedre system for helseoppfølging, enn større bofellesskap. Små bofellesskap kommer også bedre ut når det gjelder personalsituasjonen og deltakelse i fritidsaktiviteter.
Forfatterne konkluderer med at store bofellesskap ikke er en fordel slik mange kommuner argumenterer med; tvert imot.
Tidligere var jeg ofte i tvil om min negative oppfatning av store bofellesskap bygget på feil antakelser og observasjoner. Men etter å ha lest flere landsdekkende forskningsrapporter om store bofellesskap hvor det vises til mange av de samme problemer i de undersøkte bofellesskapene, så er denne tvilen ikke lenger tilstede.
Så er det bare å håpe på at det nye utvalget som er foreslått oppnevnt i innstillingen fra Arbeids- og sosialkomiteen om frihet og likeverd – om mennesker med utviklingshemming, https://stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Stortinget/2013-2014/inns-201314-127/3/ går grundig gjennom det materialet som allerede finnes om bofellesskap slik at ansvarsreformens intensjoner om små og integrert bofellesskap igjen blir en del av hverdagen til de utviklingshemmede.