Bakgrunn
Sommeren 2010 ble Jonny André Risvik ble torturert til døde av sine venner i en leilighet i bydelen Kampen i Stavanger. Både offeret og de fleste av overgriperne hadde lett utviklingshemning. Etter dødsfallet skjedde lite annet enn politietterforskning med etterfølgende rettsak.
Høsten 2013 kom Stavanger Aftenblad tilbake til saken etter å ha undersøkt sakens grunnlagsdokumenter og intervjuet mange av de involverte og berørte. Det viste seg at Jonny hadde bedt Stavanger kommune om hjelp for å komme seg ut av torturhelvete, men hjelpen uteble. Stavanger kommune hadde ikke iverksatt noen gjennomgang av saken, utover samtaler over en kaffekopp.
Kommunal granskning
Kravet om en uavhengig granskning vokste fram. Professor i risikostyring og samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger, Ove Njå, argumenterte i Aftenbladet den 11.09.2013 for at en ekstern granskning ikke bare burde fokusere på tjeneste fram mot Kampentragedien. Granskningen burde også undersøke hvorfor tilsynsmyndighetene har latt være å granske kommunens rolle forut for Kampen-tragedien.
Den 17.09.2013 var Kampensaken på sakskartet til utvalg for levekår. Rådmannens forslag til vedtak var todelt:
- Saken tas til orientering.
- Det rettes en henvendelse til Fylkesmannen i Rogaland om å opprette et tilsyn i saken.
Sissel Stenberg (Frp)
Saksframlegget fremstår som en samling av bortforklaringer hvor forvaltningen forteller alt som er gjort og alle tiltak som er iverksatt med bakgrunn i Kampensaken. Sannheten er at ikke noe av betydning er gjort.
Sakspapirene lister bare opp tiltak og endringer som har pågått forut for- og som er iverksatt uavhengig av Kampensaken. Men forvaltningens forsøk på å forlede politikerne og offentligheten synes å ha gitt de ønskede resultater.
Sissel Stenberg (Frp) fremmet forslaget:
«Det nedsettes en ekstern undersøkelseskommisjon med mandat om å undersøke alle sider av saken. Endelig mandat utarbeides nærmere i samarbeid med AU i Levekår.»
Forslaget fikk bare støtte fra Frp. I følge Aftenbladet vedtok Stavanger kommune rådmannens innstilling, i tillegg til å uttrykke en beklagelse overfor de berørte i Kampentragedien.
Tilsynssak er ikke nok
Fylkesmannen iverksetter vanligvis tilsyn på eget initiativ. Drapet skjedde i 2010. Når Fylkesmannen ikke har iverksatt tilsyn til nå, ligger det utvilsomt en begrunnelse bak dette.
Tilsyn er heller ikke en granskning. Statlige tilsyn er begrenset av kommunelovens kap. 10 A, § 60b hvor det blant annet heter at «Fylkesmannen kan føre tilsyn med lovligheten av kommunens eller fylkeskommunens oppfyllelse av plikter pålagt i eller i medhold av lov der departementet i lov er gitt myndighet til å føre tilsyn».
Det er stor forskjell på det å ha gode tjenester og det å ikke bryte loven. Helse- og omsorgstjenesteloven inneholder svært få klare bestemmelser om hvordan tjenestetilbudet skal være. Utformingen av tjenestene er overlatt til det kommunale selvstyret. Staten, dvs. Fylkesmannen har ikke lov til å overprøve innholdet i det kommunale selvstyret som ikke representerer et klart brudd på nasjonale lover.
I praksis fungerer statlige tilsyn som en skriftlig saksbehandling av formelle dokumnenter. Dokumentgjennomgangen blir supplert med ett eller to intervju med sentrale byråkrater i kommunen. Fokuset er knyttet til de formelle dokumentene som finnes, eventuelt mangler. Om innholdet i dokumentene følger lovens krav. Tilsynsorganet er ikke en inspeksjonsordning som vurderer kvaliteten i tilbudet, de driver ikke etterforskning og har begrenset kompetanse.
Det siste tilsynet knyttet til omsorgstjenester for personer med utviklingshemning i Rogaland, er tilsynet med hjemmebaserte tjenester i Kopervik. Rapporten er et typisk eksempel på en tilsynsrapport.
Nå gjenstår det å se om Fylkesmannen følger anmodningen fra Stavanger kommune og oppretter tilsynssak. Om så skal være, kan en regne med at tilsynsrapporten vil gi et svært dårlig grunnlag for å forbedre kommunens tjenester.
Forslaget om å be Fylkesmannen om å føre tilsyn, kan vanskelig forstås som annet enn et forsøk på å parkere saken på et sidespor.
Omsorgstjenestene i Stavanger
St.meld. 47 (1989-90) «Om gjennomføringen av reformen for mennesker med psykisk utviklingshemning» (se f.eks. side nr. 5) presiserer at kommunene ikke skal bygge opp en særomsorg. Tjenestene skulle være individuelt tilpasset og organiseres i det ordinære tjenestetilbudet. Stavanger kommune har i lang tid handlet motsatt av de nasjonale politiske føringene. Kommunen har etablert særomsorgen. Forvaltningen av tjenester til mennesker med utviklingshemning er organisert i egne forvaltningsenheter og tjenestene er i stor grad organisert rundt bofellesskapene. Omsorgsmodellen som Stavanger kommune har valgt, har fagfolk advart mot siden 1950-tallet. En av konsekvensene av slik særomsorgsorganisering, er at en får problemer med å fange opp dem som ikke vil inn i den kommunale omsorgsmodellen.
I Plan for tjenester til mennesker med psykisk utviklingshemming, varsler kommunen at de vil satse på å etablere særomsorg også for mennesker med lett psykisk utviklingshemning i form av bemannede bofellesskap. I følge Aftenbladets omtaler, ønsket Jonny å flytte fra leiligheten på Kampen, uten at Stavanger kommune bidro til dette. Andre av de involverte var ikke interessert i å flytte i spesiell bolig.
En kan saktens overtale folk til å flytte til en spesiell bolig, men oppsigelse av et leieforhold reguleres av husleieloven og ikke gjennom helse-. og omsorgslovgivningen. Kommunen kan ikke tvinge noen til å bo i spesielle boformer, dette vil også være i strid med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, artikkel 19, hvor det blant annet fastslås:
«at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform,» og «at mennesker med nedsatt funksjonsevne har tilgang til ulike støttetjenester i eget hjem og i særskilte boformer, samt annen samfunnsservice, herunder den personlige bistand som er nødvendig for å kunne bo og være inkludert i samfunnet og for å hindre isolasjon eller segregering»
Hadde Stavanger kommune fulgt våre nasjonale politiske målsetninger og menneskerettighetslovgivningen, ville kommunen for lengst ha etablert et tjenestetilbud som kunne tilpasses den enkelte og sikre et samfunn hvor flere kunne deltatt.
Hadde omsorgsforvaltningen i Stavanger forlatt sin ambisjon om å gjeninnføre institusjonsomsorgen, ville de kunnet dratt nytte av kompetansen som vi har om hvordan en skal sikre trygghet for samfunnet og gode liv for den enkelte. Det er i denne sammenhengen påfallende at verken habiliteringstjenesten eller kompetansen ved Sentral Fagenhet for Tvungen Omsorg er blitt benyttet.
Vi får håpe at formannskapet og kommunestyret i Stavanger tar tak i saken. En kan lære mye av en granskning av Kampentragedien. Foreløpig er Kampentragedien blitt parkert på et sidespor hvor den ikke fortjener å være.
Jens Petter Gitlesen
PS! Skriv dine synspunkter eller spørsmål i kommentarfeltet under.