Medias forsømmelser av utviklingshemmedes levekår

Radioresepsjonens harselas over personer med Down syndrom er glemt. De fleste har glemt at jeg trakk fram Tangerudbakken som eksempel på at mennesker med utviklingshemning først og fremst parkeres i medias underholdningsavdelinger. Nå er fokus rettet mot pinnekjøtt, fred på jord og betydningen av å være snille med hverandre.

Rapporten «Stort felt – liten dekning» som i januar ble utgitt av Institutt for journalistikk og mediefag ved Høgskolen i Oslo og Akershus, viser en lav og avtakende pressedekning av mennesker med nedsatt funksjonsevne. Basert på gjennomgang av åtte aviser, gitte søkekriterier og søkemetoder, ble det for året 1993 funnet 98 oppslag som var relatert til utviklingshemning. I 2013 var tallet redusert til 45 oppslag.

Forbedringer i levekårene til mennesker med utviklingshemning har alltid vært tett koblet til og forårsaket av medieomtalen. Det er lett å tegne forbindelsen fra Arne Skouens Dagbladkommentarer om utviklingshemmede som levde i uverdige institusjoner og de etterfølgende forbedringene. Hadde Dagbladet fulgt opp feltet, ville ikke institusjonsomsorgen blitt gjeninnført i det stille, slik det nå skjer over hele landet.

Norske medier er flinke i å bringe rapporter om tortur og menneskerettighetsbrudd fra Guatanamo, Syria og Irak, men er oppsiktsvekkende lite interessert i å anvende det samme perspektivet på norske forhold. I 2005 ble det gjennomført et nasjonalt tilsyn med bruken av tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemning. Tilsynet avdekket ulovlig bruk av tvang og makt i 75prosent av tilfellene. De alvorlige funnene medførte at tilsynet ble gjentatt i 2006, hvor det også ble avdekket ulovlig bruk av tvang og makt i ca. 75 prosent av tilfellene. Forholdet fikk ingen pressedekning. Rapportene samler støv i helsetilsynets skuffer. Antallet vedtak om bruk av tvang og makt har økt med 620 prosent siden år 2000.

Pressen samfunnsoppdrag er beskrevet i Vær Varsom-plakatens punkt 1.4 og 1.5. Tar en i tillegg med plakatens punkt 4.3, som sier at media skal vise respekt for menneskers egenart, unngå stigmatisering og å unngå irrelevante forhold, så har en de retningslinjene som trengs for å inkludere mennesker med utviklingshemning og deres levekår i media. Media er nøye med ikke direkte å bryte Vær Varsom-plakaten, men gjør lite for å etterleve den.

Et nyttårsforsett anbefales media i en tid hvor det trengs troverdige argumenter for pressestøtten: Ta samfunnsoppdraget på alvor også når det gjelder levekårene til mennesker med utviklingshemning.

Jens Petter Gitlesen