Mens vi venter på Horne

Navnene på utvalgsmedlemmene er underordnet. Det viktige er at utvalget besitter den kunnskap og forståelse som er en nødvendig forutsetning for å utrede gode og realistiske styringssystemer.

Stortinget vedtok at utvalget skal være bredt sammensatt, noe som er viktig fordi en prater om alle sider av livet gjennom alle faser av livet. Knapt noen annen gruppe er mer avhengig av velferdssamfunnet enn personer med utviklingshemning.

Et bredt sammensatt utvalg blir lett til et stort utvalg. Store utvalg kan være inneffektive. Interne prosesser i utvalget kan kreve mye. Hvordan regjeringen skal sikre et bredt sammensatt og effektivt utvalg, skal bli spennende å se.

Det er lett å foreslå forbedringer på feltet, men langt vanskeligere å foreslå tiltak med en en bred forankring i regjeringen og i stortinget. Departementenes skuffer er fulle av utredninger med gode forslag uten politisk forankring. Vi trenger ikke mer skuffefull.

Den viktigste personen i utvalgssammenheng, er barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne. Det er hun som vil motta utvalgets forslag. Nasjonal politikk bestemmes dels av regjeringen etter fullmakt fra Stortinget, dels av Stortinget. Skal utvalgets forslag ha noe som helst å si, må Solveig Horne være pådriveren både overfor regjering og storting. Om et år eller to, kan en vurdere om utvalget har gjort en god jobb. Det avgjørende i den vurderingen vil bli å se om utvalgets forslag følger stortingets vedtak og er av en slik form at det er lett å få oppslutning om forslagene.

På sett og vis er vi i et symbiotisk forhold med barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne. Selv om et enstemmig storting vedtok å nedsette utvalget, så hadde neppe representantene fra regjeringspartiene stemt for forslaget med mindre det var i samsvar med interessene til egen fagstatsråd. Velviljen er i utgangspunktet til stede. Det er ytterst få offentlige utvalg barne-, likestillings- og inkluderingsministeren har anledning til å nedsette. Departementet flyter ikke over av ledige ressurser. Når statsråd Solveig Horne har valgt å satse på politikken overfor personer med utviklingshemning, så er politikeren Solveig Horne selvsagt interessert i mest mulig resultater av satsningen. Utvalgets hovedoppgave er å gi statsråden muligheter for best mulige resultater.

Forrige gang det kom en bred innstilling om å sikre levekårene til mennesker med utviklingshemning, var i 1985. Det kan gå 30 år til neste gang det kommer en lignende utredning. Utvalget må komme med konkrete og politisk mulige tiltak, men verden endrer seg mye på noen tiår. Ingen vet hva framtiden vil bringe. Utvalgets innstilling må, i tillegg til å foreslå konkrete tiltak, klargjøre de overordnede målsetningene og idealene på feltet. Kun på den måten kan en håpe at fremtidige tiltak skal være konsistente med målestningene i politikken overfor mennesker med utviklingshemning.

Langt viktigere enn navnene på utvalgsmedlemmene, er at medlemmene har forståelse av og helst erfaring med utvalgsarbeid. Alt for ofte opplever en at utvalgsmedlemmer rir egne kjepphester. En vet at enstemmige og velbegrunnede innstillinger kan ha stor gjennomslagskraft, men gjennomslagskraften avtar i takt med omfanget av uenighet innad i utvalget.

Jens Petter Gitlesen