Oppholdskommuneprinsippet

I forbindelse med diskusjonen om rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse (BPA), er det blitt fremført kritikk med bakgrunn i oppholdskommuneprinsippet. Oppholdskommuneprinsippet gjelder alle omsorgstjenester, inkludert økonomisk sosialhjelp. Men mange synes ikke å ha forstått at prinsippet er for å sikre tjenestemottaker. Prinsippet er ikke innført for å begrense bostedskommunens plikt til å sikre beboerene aktive og meningsfulle liv i sammen med andre.

Oppholdsprinsippet kom inn med sosialtjenesteloven og er videreført både i Helse- og omsorgstjenestelovens § 3-1 og i lov om sosiale tjenester i NAV.

Fra Ot.prp. nr. 29 (1990-91) Om lov om sosiale tjenester m.v. kan en lese:

«Utvalget begrunner videre sitt syn med at det er den eneste ansvarsregelen som kan avverge at søker blir kasteball mellom kommuner. Vedkommende vil til enhver tid ha rettigheter der han eller hun oppholder seg» (se side 140). Oppholdskommuneprinsippet er for å sikre tjenestemottaker og bostedskommunen plikter å sikre forsvarlige tjenester slik at tjenestemottaker kan ha et aktivt og meningsfult liv.

Oppholdskommuneprinsippet er ikke et prinsipp som bostedskommunen kan skjule seg bak for ikke å yte omsorgstjenester. Dette er også fastslått av Oslo Tingrett i dom av 31.01.2006 (se side 12 og 13) hvor Oslo kommune ble pålagt å betale sosialhjelp til en person som i perioder oppholdt seg i nabokommunene.

Problemet med oppholdsprinsippet er, i likhet med mye av lovverket rundt omsorgstjenestene, at kommunale forvaltere ofte handler i strid med lovverket eller leser det som en viss mann leser bibelen.

Jens Petter Gitlesen