Av Forbundsleder Arve Bakke, Fellesforbundet, styreleder Victor D. Norman, ASVL, forbundsleder Jens Petter Gitlesen, Norsk Forbund for Utviklingshemmede og forbundsleder Jonny Simmenes, Forbundet for Ledelse og Teknikk
Ansvarsreformen, også kjent som HVPU-reformen, sørget for at utviklingshemmede fikk delta i samfunnet på lik linje med andre grupper. Utviklingshemmede kom seg dermed ut av institusjonene og de kommunale arbeidsstuene, og fikk jobb i bedrifter som produserer varer og tjenester for et marked. På mange måter snakker vi om en solskinnshistorie for en gruppe som ikke alltid har hatt de samme mulighetene som i dag.
Nå vil regjeringen, gjennom Kommunereformen, flytte ansvaret for arbeid til utviklingshemmede og andre grupper som trenger bistand i arbeidslivet, fra stat til kommune.
Diskriminering? Ja visst.
Gjennom Ansvarsreformen ble arbeid til utviklingshemmede og andre som trenger hjelp for å finne sin vei i arbeidslivet, løftet inn i den statlige arbeidsmarkedspolitikken. Det innebar at staten, både gjennom finansiering og forvaltning, tok ansvaret for at disse gruppene fikk komme ut av dagsentrene og institusjonene, og inn i profesjonelle bedrifter som produserer varer og tjenester for et marked. Kort fortalt ble denne gruppen en del av arbeidsstokken i Norge, med alt det innebærer av status, rettigheter og utvikling. Flere tusen står i kø for å få en slik arbeidsplass. Dette er dokumentert gjennom en undersøkelse som Arbeidsdepartementet har bestilt.
Forfatterne av denne artikkelen vet hvem det er snakk om. Våre organisasjoner møter dyktige ansatte hver eneste dag. Brukere, tillitsvalgte og arbeidsgivere innenfor dette feltet forener nå kreftene for å gjøre offentligheten oppmerksom på at regjeringen er i ferd med å reversere flere tiår med positiv utvikling for denne gruppen.
Vi hadde aldri trodd det skulle bli nødvendig.
Ved hjelp av Kommunereformen skal altså Ansvarsreformen slås i hjel. Ansvaret for tilrettelagte arbeidsplasser skal overføres kommunene. Rundt 9.000 ansatte har en slik jobb, en varig tilrettelagt arbeidsplass, i alle deler av landet. Plutselig skal utviklingshemmede og andre som trenger bistand i arbeidslivet kjempe om de kommunale budsjettkronene, i kamp med skoler, barnehager og sykehjem. Det er lett å se for seg hvem som blir den tapende part.
Intensjonen er sikkert god. I Meld. St. 14 (2014-2014) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner går mye av argumentasjonen på at kommunene står brukerne nærmest, og at de derfor kan gi et best mulig tilbud til dem.
Spørsmålet er imidlertid: Hva slags tilbud?
For det er reelle arbeidsplasser vi snakker om her. Jobber i ordentlige bedrifter hvor lønns- og arbeidsvilkår er ordnet gjennom tariffavtaler mellom LO, Fellesforbundet, FLT og ASVL -Arbeidsgiverforening for Vekst- og attføringsbedrifter. Ikke dagsenter med koselige aktiviteter. Ikke omsorg.
Mange kommuner er gode på velferd og omsorg. Myke hender. Men for å kunne nå sitt fulle potensiale trenger de det er snakk om noe mer. Kolleger å jobbe samme med. Gleden over å se at det lønner seg å være i arbeid, når lønnsslippen kommer i posten. En FAFO-rapport viser at bedriftene som tilbyr tilrettelagte arbeidsplasser er preget av svært stor arbeidsglede. Arbeidet gir økt livskvalitet for de ansatte.
Når regjeringen nå foreslår å utrede om ansvaret for disse arbeidsplassene skal bli kommunalt i fremtiden, setter de mange av disse arbeidsplassene i fare. Signaler vi får fra kommunene, tyder på at mange vil miste jobben sin, og at tilbudet de får til erstatning, er en dagsenterplass. Det er langt fra det samme.
Gjennom dette forslaget viser regjeringen at de ønsker at staten skal fritas for ansvaret med å skaffe jobb til de som er født eller blitt uføre, mens alle andre grupper som trenger det, får tilbud om statlige arbeidsmarkedstiltak. Regjeringen kaller det en ny oppgavefordeling.
Vi kaller det diskriminering. Verken mer eller mindre.