Einar Stensnæs, Gudmund Hernes, Reidar Sandal, Jon Lilletun, Trond Giske, Kristin Clemet, Øystein Djupedal,  Bård Vegar Solhjell og Kristin Halvorsen har det til felles at de som kunnskapsministre har forsøkt å få orden på norsk skole. Til tross for et stadig økende krav om å bygge skolen på evidensbasert kunnskap, så vil en verken finne veldokumenterte eller omforente svar på spørsmålet om kunnskapsministrene de siste 25 årene har skapt en bedre eller dårligere skole. Nå er det Torbjørn Røe Isaksens tur.

Fram til våren 2016, hørte en ikke noe med relevans for elever med utviklingshemning fra Kunnskapsdepartementet eller departementets nye politiske ledelse. Slikt gir grunn til uro. Både politikerne og embetsverket har begrenset kapasitet. De problemstillingene som ikke er på dagsorden er oftest glemt.

Kunnskapsdepartementet hadde glemt våre forpliktelser overfor barnekonvensjonen, diskriminering- og tilgjengelighetsloven og FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne da det foreslo å endre barnehageloven slik at «... kommunen i barnehageopptaket skal ha mulighet til å styre hvilken barnehage barn med nedsatt funksjonsevne tilbys plass i, blant annet på bakgrunn av hvilke barnehager i kommunen som allerede har et tilrettelagt tilbud for den type funksjonsnedsettelser barnet har eller har personale med særskilt kompetanse». 

Når Kunnskapsdepartementet nå foreslår å marginalisere pedagogikk og spesialpedagogikk i lærerutdanningen. så har de glemt at mange elever sliter på helt andre felt enn brøkregning. De har glemt alle de vakre ordene som står i skolens formålsparagraf og de har glemt sin egen kjepphest om å bygge på evidensbasert kunnskap.

Skolens evne til å ivareta alle elevene har aldri vært svakere enn i dag. Det finnes ingen evidens for at skolen vil bli mer inkluderende eller at elevene vil bli mer motiverte verken av å skolere lærerne mer i norsk eller matematikk.

Aftenposten rapporterte nylig at 6 av 10 ungdom som har begått seksuelle overgrep mot andre barn går på spesialskole eller spesialklasse. Jeg er mer bekymret over den slags forhold enn kvadratsetningenes plass i pedagogutdanningen. Ved å gå grundigere inn i språkfagene, kan en utvilsomt øke lærernes forståelse av fonemenes betydning, men det er ingen grunn til å tro at det blir mindre mobbingen av den grunn.

Det er all grunn til å både frykte og å protestere mot den foreslåtte marginaliseringen av pedagogikk og spesialpedagogikk i pedagogutdanningen.

De fleste er enige i at det er gode grunner for å forbedre lærerutdanningen. Hvordan en skal forbedre lærerutdanningen, er det ulike syn på. Kunnskapsdepartementet krever at kommende lærere skal ha en forskningsbasert forståelse. Hadde departementet krevd det samme av seg selv som de krever av framtidens lærere, ville de ikke ha lagt frem et forslag til ny lærerutdanning som verken er evidensbasert eller forskningsbasert.

Jens Petter Gitlesen