Politikken overfor mennesker med utviklingshemming kjennetegnes av brutte løfter og manglende prioriteringer. Noen partier er for NATO, andre er mot. Ingen partier er mot rimelige levekår for mennesker med utviklingshemming. Men viljen til å prioritere feltet, har vært svak og er blitt svakere i takt med nye reformer og stadig flere oppgaver som kommer under velferdsstatens ansvar.
I stortingsmelding 47 (1989-90) presenterte regjeringen planene for å sikre levekårene til mennesker med utviklingshemming. Et enstemmig storting støttet opp om regjeringens planer. I dag er vi lenger fra målsetningene enn noen gang tidligere, etter planene ble politisk behandlet i 1990.
Om tjenestenes innhold, kan en på side 25 lese:
Et noe annet bilde får en når en leser rapporten fra det nasjonale tilsynet i 2016 - Det gjelder livet eller de andre fem rapportene fra nasjonale tilsyn på feltet. I den grad mennesker med utviklingshemming kommer seg til aktiviteter i NFU, så er det pårørende eller medlemmer som sørger for det. Det samme gjelder for menighetsaktiviteter, idrettsaktiviteter og annen organisasjonsaktivitet. Ledsagere kan vi av og til finne blant aktive medlemmer med alderspensjon. For andre frivillige, blir oppgaven for krevende.
Organiseringen av tjenestene er beskrevet på side 26:
Hovedregelen i dag er at tjenesteyterne er knyttet til bofellesskapet. Stikk i strid med reformens intensjoner, er bofellesskapene blitt bemannet. Kommunene skal realisere effektivitetsgevinster, dvs. at det gis for lite tjenester og at tjenestene i liten grad er individuelle, men kollektive. Det koster å gi individuelle tjenester, noe som kommunene forsøker å unngå og som staten stiltiende godtar.
Det er høyst vanlig med store bofellesskap, noe som medfører et hav av ulike tjenesteytere. En del bofellesskap preges også av høyt sykefravær, mange små stillinger, utstrakt vikarbruk og høy turnover blant ansatte. Det er ikke uvanlig at mennesker med utviklingshemming kan måtte forholde seg til både 50 og 60 ulike tjenesteytere i løpet av et år. Mennesker med utviklingshemming får ofte et hav med ukjente tjenesteyterne langt inne i privatsfæren, i stuen, på soverommet og på badet.
Målsetningene om arbeidslivsdeltakele er også basert på velmenende målsetninge som ikke er fulgt opp. Fra side 51, kan en lese at myndighetene planla å bygge opp antall tiltaksplasser på sikt:
Nå har vi ventet i 29 år på denne styrkingen, uten at andelen med utviklingshemming som har en jobb har økt.
Boligpolitikken er kanskje det mest absurde området. Alle politiske føringer og internasjonale forpliktelser på feltet, sier at en skal satse på normalisering og inkludering. Men kommunene driver institusjonsbygging som aldri før, godt stimulert av statlige tilskuddsordninger og subsidiering.
De fleste med utviklingshemming får ikke bolig etter samme normer som andre. Bofellesskapene finansieres med midler fra investeringstilskuddet for omsorgsboliger og sykehjem, et virkemiddel i demenspolitikken.
I 2011 uttrykte en samlet helse- og omsorgskomite bekymring over utviklingen på boligfeltet og konstanterte at utviklingen gikk i motsatt retning av målsetningene. Dessverre så medførte heller ikke Stortingets engasjement i saken, anført av saksordfører Tore Hagebakken (Ap) og Bent Høie (H) til nevneverdig endringer.
Løsningen
Ønsker regjeringen at noe skal skje, så må de prioritere feltet, noe som ikke er gjort de siste 25 årene.
Departementsstrukturen er en stor utfordring. Likestillingsavdelingen ligger nå under Kulturdepartementet. Avdelingen er liten, men ansvaret er stort og virkemidlene på feltet ligger i sektordepartementene. De fleste statsråde sliter med å styre eget departement. Det å styre andres departement er så godt som umulig. Skal kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande (V) få gjennom noe som helst, så må hun få med seg sektordepartementene. Stortingsmeldingen som skal komme om politikken overfor mennesker med utviklingshemming, hviler i liten grad på Kulturdepartementet, men er ekstremt avhengig av Helse- og omsorgsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Kommunaldepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet samt Barne- og familiedepartementet. Bare det å samordne såpass mange kokker, vil kreve en mer massiv innsats enn det en har maktet å etablere de siste tredeve årene.
Det må innføres sanksjonsmidler overfor alvorlige og gjentatte lovbrudd. Etter 19 år med utstrakt tilsynsvirksomhet og seks rapporter fra nasjonale tilsyn, er det fortsatt ingen tegn til større lovetterlevelse i kommunene. Selv regjeringsmedlemmene bør innse at dokumentert virkningsløse tiltak har begrenset virkning.
Husbanken må få myndighet til å avslå finansiering av prosjekter som er i strid med nasjonale politiske målsetninger og FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, artikkel 19. Regjeringen bør børste støvet av Rundskriv HB-1255 og be Husbanken om å sikre at føringene i rundskrivet blir fulgt.
Kunnskapsdepartementet bør sikre at menneskerettighetene ikke kun får en rolle i skolens formålsparagraf, men blir en føring for skolen, lærerne og elevene. Elever med utviklingshemming er også en del av elevmangfoldet. Skolen må utvikles i tråd med veilederen til komiteen som overvåker statenes etterlevelse av konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, artikkel 24.
Justis- og beredsakapsdepartementet har vist positive tegn til å prioritere selvbestemmelse på vergemålsfeltet. Departementet bør gå videre og erstatte vergemålsloven med en lov om beslutningsstøtte.
Arbeids- og sosialdepartementet bør snart begynne opptrappingen av arbeidsmarkedstiltakene som ble varslet i st.meld. 47 (1989-90). Ventetid på 29 år er nok.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet har mange og viktige oppgaver som må utøves. Det settes kontinuerlig nye husleierekorder i kommunale bofellesskap. Rekorden så langt er 15.000 kroner i måneden, et beløp som ingen med trygdeytelsen "Ung ufør" makter å betale med de rundt 19.000 utbetalte trygdekronene. Bostøtten forsvant med trygdereformen. Andre kompensasjonsordninger er ikke kommet.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet bør også ta en titt på kommuneøkonomien og se om kommunene har råd til å gi de pålagte tjenestene. Departementet ser jevnlig på inntektssystemmet. Da ser de på forholdet mellom budsjetterings- og fordelingsnøkler på den ene siden og kommunenes regnskapstall på den andre siden. Departementet har aldri vurdert kommunenes inntekter i forhold til det å gi tjenestene som de er pålagt.
Mye mer må selvsagt gjøres, men forholdene som er opplistet her, bør være nok til å forstå at hvis det skal bli gjort noe som monner, så må det mer enn snakk og festtaler til. Foreløpig er det vanskelig å se at regjeringen har kommet med vesentlige bidrag, utover rettighetsfestingen av BPA. Det er to år igjen av stortingsperioden. En kan fortsatt makte å gjøre noe, men da må tomprat erstattes med prioritering, samordnet innsats og handling.
Jens Petter Gitlesen