Kommunepolitikerne mangler kunnskap om behov

Helsetilsynets rapport om tjenestene til mennesker med utviklingshemming fra 2016, stiller spørsmål med om kommunene har forutsetninger til å yte forsvarlige tjenester. Med over 25 år i kommunepolitikken, 12 år som ordfører og engasjert i NFU siden 1970-tallet, har Snorre Ness, NFUs fylkesleder i Trøndelag, bedre erfaringsgrunnlag enn de fleste til å besvare Helsetilsynets spørsmål.

- Kommunene maktet oppgaven rimelig godt tidligere, så de kan utvilsomt makte det igjen, men da må kommunepolitikerne bli bedre kjent med levekårene til mennesker med utviklingshemming og de tjenestene som de skal styre. Den tidligere ordningen med hovedutvalg medførte at utvalgsmedlemmene ble kjent med sektoren og de jobbet langt tettere opp mot etatslederne. I dag er kommunepolitikerne langt mer generalister, det betyr at få kjenner godt til feltet som de skal styre. Forbindelsen mellom politikerne og administrasjonen er gjennom rådmannen. Rådmannens fokus er i stor grad økonomi og budsjettstyring. Det er blitt for stor avstand mellom tjenesten hvor utfordringene oppstår, der hvor tjenestemottakerne og kompetansen er, til politikerne som skal fatte beslutninger om viktige rammer for tjenesten.

Hva mener du bør gjøres?

- Før politikerne fatter vedtak som gjelder sektoren, så må de sikre seg kunnskap om behovene i sektoren. Kommunens plikter er å dekke den enkeltes behov. På mange andre områder, er det en innebygd mekanisme som medfører at kommunens plikter oppfølges automatisk, uten at politikerne trenger å bry seg. En vet at femåringene skal begynne på skolen neste år. Kommunepolitikerne behandler ikke spørsmålet om det skal etableres skoleplasser til de kommende elevene, slik gjøres automatisk i forvaltningen. Normen for lærertetthet, sier at det skal minst være en lærer per 16 elever i 1.-4. klasse. Da vet skolen og skoleadministrasjonen at når den 17. eleven kommer, så må det flere lærere til. Når det gjelder innbyggere med utviklingshemming, så er rettighetene verken knyttet til alder eller antall, men til behov. Skal kommunen kunne drive forsvarlig, så må politikerne være kjent med disse behovene. I dag avdekker statlige tilsyn at beboere i bofellesskap ikke får tilstrekkelig med tjenester eller at de ikke får det dagtilbudet som de har behov for. Kommunepolitikerne har vedtatt rammene for tjenestene, uten å være kjent med hvilke behov som skal dekkes. Det ville aldri blitt akseptert at en bestemte hvor mange lærere som skal ha ansvar for elever i 1.-4. klasse, uten å vite hvor mange elever som gikk i 1. til 4. klasse. Når kommunepolitikerne ikke har kunnskap om behovene til innbyggerne med utviklingshemming, så har de heller ikke grunnlag til å fatte noen som helst vedtak om tjenestene. I slike situasjoner, blir de dem som roper høyest som kommer best ut, det er som regel de som hadde det best i utgangspunktet. Skal kommunen sikre innbyggere med store bistandsbehov sine rettmessige tjenester, så må kommunepolitikerne ha kunnskap om behovet.

Stortingsrepresentant Tore Hagebakken er bekymret for de stramme økonomiske rammene som mange kommuner er underlagt og oppfordrer til et ordføreropprør. Har kommunene for stramme rammer og hvor mye betyr de økonomiske rammene?

- Stortingsrepresentant Tore Hagebakken snakker om likestilling i praksis. Skal kommunene bidra til likestilling, så må de ha økonomisk rom som gjør det mulig å utøve kommunens plikter. Når kommunene klager på stramme rammer, blir det dessverre ofte mennesker med utviklingshemming som kommer tapende ut. En opplever aldri at elever ikke får begynne på skolen fordi kommunen har stramme rammer, men en opplever kutt i dagtilbudet til mennesker med utviklingshemming. Det er ingen grunn til at andres rettigheter skal ha fortrinn fremfor rettighetene til mennesker med utviklingshemming, men det blir slik når kommunepolitikerne ikke kjenner behovene, sier Snorre Ness.

Jens Petter Gitlesen