Ole er en blid gutt som ble 9 år i vår. Han er neppe klar over hvordan smittesituasjonen har vært i Sarpsborg hvor han bor. Ole viser vilje og uttrykker seg, men han har ikke verbalspråk og lite formalisert språk. Frem til den siste tiden, har Sarpsborg vært blant kommunene med høyest smittetrykk. Smitten er kommet inn i bofellesskap, på skolen, i hjemmetjenesten og nær sagt over alt. Om ikke Ole er klar over smittetrykket, så har han merket konsekvensene. Han var ikke på skolen fra desember til mai. Foreldrene oppfattet situasjonen som for utfordrende. Smittevernsmyndighetene hevder at covid-19 ikke er farlig for barn. En slik påstand er for generell. Selv om barn flest i liten grad blir alvorlig syke, så gjelder nok det ikke alle barn. Ole har trisomi 18 eller Edwards syndrom som det også benevnes. Syndromet omtales som alvorlig og barn med trisomi 18 er utsatt både for infeksjoner og organsvikt. Ole har vært på sykehuset noen ganger med lungebetennelser, men heldigvis har han vært rimelig frisk under pandemien.
Oles mor, Anna M. Solberg, er naturlig nok opptatt av syndromet som hennes sønn har. Etter som Norge er et lite land og syndromet er sjeldent, så følger Anna med i flere internasjonale internettgrupper om Edward syndrom.
– Selv om det ikke kommer frem i statistikkene som norske smittevernmyndigheter støtter seg til, så bør det være opplagt at barn med Edvards syndrom er en høyrisikogruppe. Barna er utsatt for infeksjoner, når de etter en forkjølelse får en infeksjon, så kan det bli for mye.
– Også i ordinære situasjoner, er vi veldig påpasselige med smittevern og nøye med hygienen. Håndsprit brukte vi også før pandemien av hensyn til Ole. Under pandemien, forsvant fritidstilbudet til Ole, noe som forsåvidt var forståelig. Vi har kjørt og hentet Ole på skolen. På skolen var elever og lærere også inndelt i kohorter, men Ole møter et stort personale og en del krysser også kohortene. Når en i tillegg var flere elever og lærere i trange klasserom, så var det grunn til bekymring. Vi tok derfor Ole ut av skolen i desember.
– Men Ole som alle andre barn har glede av å være sosial og være sammen med andre barn. På den annen side tviler jeg på at Ole har lidd av å ikke komme på skolen. Har gjort mye av det samme hjemme som på skolen. Det har vært mye lek og læring, og faste treningsøkter. Jobbet med kommunikasjon på egenhånd. Han er med søsken og foreldre. Han har vært ute hver dag og møtt andre, men vi har hele tiden holdt god avstand. Besteforeldrene har holdt seg borte både av hensyn til seg selv og av hensyn til Ole.
Anna verdsetter kommunens smittevernstiltak, men synes hensynet til barn som er veldig medisinsk sårbare har kommet i skyggen. Ole burde hatt litt færre voksenpersoner å forholde seg til på skolen.
– Med fire klasserom, fem elever i hvert klasserom og fem voksne, så blir det mye, spesielt når en går på kryss og tvers av gruppene. For unger flest, vil en slik situasjon være akseptabel, men når en vet hvor sårbare barn med Edvards syndrom kan være, så ble kontaktene for mange når smittetrykket i kommunen var høyt.
Men smittevernsmyndighetene hevder at barn har liten risiko for alvorlige utfall dersom de blir smittet.
– Det er nok riktig når det gjelder de fleste barn. Men antallet barn med alvorlige medisinske utfordringer er heldigvis lavt, men det fører til at de i liten grad opp i statistikken. En familie jeg har kontakt med i USA, har en sønn på seks år som har Edvards syndrom. Han ble smittet, alvorlig syk og lagt i respirator. Det tok ikke lang tid fra smitten kom, til vi hørte om alvorlige utfall fra England og USA også for barn. Det stemmer nok at de fleste barn tåler smitte godt, men det gjelder ikke alle. De medisinsk mest sårbare barna har blitt glemt. I første runde, våren 2020, kom mye kritikk av tilbudet til barn med funksjonshemming som ble stengt. Det førte til at det meste var åpent i runde 2. Etter det, har man vært opptatt av at alt skal være normalt og åpent, spesielt for barn med funksjonsnedsettelser. Men jo mer åpent det er, jo farligere blir det for Ole, sier Anna.
Oles mor og far er blitt vaksinert, med den tryggheten det medfører for Ole. Men personalet som har med Ole å gjøre på skolen, ble ikke prioritert i vaksinekøen fordi de var pedagoger og ikke helsepersonell.
Når smittetallene er høye i Sarpsborg, så er Anna mest bekvem med å ha Ole hjemme.
Jens Petter Gitlesen