Feil styring og uverdige forhold

Feil styring og uverdige forhold

Av Snorre Ness, fylkesleder NFU Trøndelag

Norsk forbund for utviklingshemmede NFU Trøndelag fylkeslag hadde 30. – 31. mars 2019 sitt første ordinære årsmøte etter sammenslutningen til NFU Trøndelag fylkeslag. I tillegg til ordinære årsmøtesaker informerte delegater fra lokallagene i Trøndelag om «rikets tilstand» i de kommuner de representerer. Fra mange kommuner i Trøndelag rapporteres det at mye er bra og at innbyggere med utviklingshemming mottar bistand og tjenester ut ifra de behov som beskrives. Det er imidlertid mange signaler om at det er grunn til bekymring over det som skjer i enkelte kommuner. Idealene fra Ansvarsreformen fra 1990-tallet synes å være ødelagt gjennom de tiltak som kommunene gjør ved å bygge store bofellesskap og å gi bistand uten hensyn til individuelle behov og tydelige enkeltvedtak.

Dette kommer svært tydelig fram gjennom de forhold som beskrives i Trondheim kommune. NFU Trøndelag fylkeslag har registrert både avisoppslag og avisinnlegg i den senere tid som beskriver at tilbudene og tjenestene i Trondheim kommune er under enhver kritikk. NFU Trøndelag fylkeslag støtter lokallaget i Trondheim i at disse forholdene ikke kan videreføres. Både den politiske og administrative ledelse i Trondheim kommune må gjøre grep slik at levekårene for innbyggere i kommunen blir betraktelig bedre.

Trondheim kommune må erkjenne at innbyggere med utviklingshemming som har behov for bistand har rettigheter hjemlet i nasjonale lover og forskrifter. Innbyggernes behov skal beskrives, gjerne i individuell plan, enkeltvedtak skal beskrives tydelig i forhold til individuelle tjenester og skal vedtas. tjenestemottakerne har klagerett når enkeltvedtakene ikke er tilstrekkelige i forhold til konkrete løsninger. Det er på ingen måte akseptabelt at kommunen skalter og valter med økonomiske rammer uten at dette beskrives som endringer i tjenester etter vedtak om tjenester. Når rammer reduseres fører dette til endringer for mottakere av tjenestene og da skal enkeltvedtak endres. Ingen endringer skal gjøres før eventuell klagebehandling er avsluttet.

Mange andre grupper står sterkere, de kan være såpass mange at utfordringene er velkjente både blant politisk og administrativ ledelse. For mange grupper er det innarbeidet mekanismer i lovverket som gjør at kommunen mer eller mindre automatisk oppfyller sine plikter. Alle vet f.eks. at barna som er fem år, skal begynne på skolen neste år. Derfor diskuteres sjelden behovet for skole. Alle vet at lærertettheten blant de yngste skal være en til 16. Når elev nummer 17 kommer, så vet kommunen at de må øke antallet lærere. Verken politikerne eller rådmannen vet om Lars med utviklingshemming får ivaretatt sitt behov for å komme seg ut blant andre eller om Lise får ivaretatt sitt behov for å delta i menighetsarbeidet. De vet ikke en gang om Lars og Lise får ivaretatt sin grunnleggende rett til privatliv. Kommuneledelsen har ikke en gang oversikt over menneskerettighetsbruddene som skjer overfor innbyggere med utviklingshemming fordi de knapt kjenner til personene og derfor ikke kjenner deres behov.

Skal kommunen kunne ivareta sine forpliktelser overfor mennesker med utviklingshemming, så må både politisk og administrativ ledelse bli kjent med innbyggernes behov. Først da, kan kommunen legge planer og budsjett som ivaretar kommunens forpliktelser og den enkeltes rettigheter. Dette må være grunnlaget for de prioriteringer som gjøres. Slik er det ikke i Trondheim i dag. Beskrivelsene i aviser og fra NFUs lokallag i Trondheim omtaler diskriminerende og uverdige forhold. Dette tyder på manglende forståelse for inkludering av innbyggere med utviklingshemming og behov for bistand.

(Innlegget var opprinnelig på trykk i Adresseavisen den 9. april 2019)