Forbundsleder Tom Tvedts landsmøtetale

Kjære landsmøte!

Rundt år 2002 ble jeg kontaktet av Jens Petter. Han var en far som var opptatt av å legge forholdene tilrette for barn med utviklingshemning. Jeg var ordfører og Jens Petter søkte politiske råd. Jeg startet min politiske karriere fordi jeg også er far til to med funksjonsnedsettelse og ønsket å jobbe for et samfunn for alle. Vi delte engasjementet og målet med å ender verden for våre barn.

Jeg har truffet Jens Petter og NFU mange ganger. Da jeg var idrettspresident delte vi fokuset på idrett for mennesker med utviklingshemning og Special Olympics og idrettsaktivitet i hverdagen. Jeg har vært tungt involvert i Superlekene, en stiftelse som jobber for idrettsstevner for mennesker med utviklingshemning og som har som mål å spre seg over hele landet. Da Randaberg kommune planla å etablere et institusjonslignende bofellesskap for mennesker med utviklingshemning i 2020, ble jeg også kontaktet for å bidra til politiske påvirkning.

NFU er i nasjonal sammenheng en liten organisasjon. LO har 950.000 medlemmer. Under Norges Idrettsforbund er det 2,1 millioner medlemmer. Turistforeningen har rundt 300.000 medlemmer. Men tillitsvalgte og medlemmer av NFU har all grunn til å være stolte. Organisasjonen markerer seg imponerende godt med en liten brøkdel av ressursene til de store organisasjonene, men med stor synlighet og ikke minst politisk gjenomslag.

Jeg vil ikke komme med noen programerklæring. NFU skal jobbe for å realisere våre prinsippene som er vedtatt av medlemmene! Da NFU fikk sine prinsipper i 1983, så var det en tilpasning av FNs menneskerettighetserklæring. I 2006 fikk mennesker med nedsatt funksjonsevne en egen menneskerettighetskonvensjon, CRPD. Denne konvensjonen kan forstås som en utdypning og er fullt i samsvar med NFUs prinsipper. Nylig vedtok Stortinget å IKKE inkorporere CRPD i norsk lov. Jeg kan love dere at sammen med styret skal vi kjempe som en løver for å få saken opp på ny og bidra til at konvensjonen får en trygg plassering i menneskerettighetsloven.

De fleste vet nok at jeg har en god del politisk- og organisasjonserfaring. Den ballasten har jeg tenkt å bruke fullt ut. Men vel så viktig er at jeg fra barnsben av har vært opptatt av lagidrett. Nå tenker jeg ikke på de idrettslige prestasjonene, det å komme på håndballandslaget og den type ting. Nei, den viktigste lærdommen fra lagidretten, er å utnytte sitt potensiale sammen med andre og la andre spille opp der en har sine egne begrensninger. Det er aldri enkeltpersoner som vinner, men laget. Er laget samspilt, blir enkeltpersonene gode. Er laget svakt, så blir selv den beste middelmådig. Vi må gjøre hverandre gode.

Programerklæringer er ikke så viktige. For NFU er det viktig å ta tak i de anledningene som kommer. Om få uker skal regjeringen etter planen lansere stortingsmeldingen om grunnleggende rettigheter til mennesker med utviklingshemning, – et ektefødt barn av NFUs politiske innsats. Å følge opp Stortingets behandling av meldingen, vil kreve fullt fokus og massiv innsats både fra NFUs landsstyre og administrasjonen. Regjeringen oppnevnte Tvangslovutvalget, men fortsatt er tvangslovene de samme. Allerede i 2018 sa justis- og beredskapsminister Sylvi Listhaug at vergemålsordningen måtte endres. Det må bli fortgang i arbeidet. Det er mange anledninger som vil komme og flere må vi jobbe frem.

Slik jeg ser det, så er NFUs viktigste oppgaver i fremtiden, nøyaktig de samme som i 1967, dengang NFU ble stiftet. Organisasjonen må være sterkest mulig, ta tak i saker som er på politisk dagsorden og jobbe for å få viktige saker opp på politisk dagsorden. Å styrke det lokale og regionale nivået blir og en viktig oppgave! Kun på den måten kan en jobbe mot et inkluderende samfunn hvor mennesker med utviklingshemning har likeverd, like muligheter og like rettigheter.