Full støtte til likestillings- og diskrimineringsombudet

–Når likestillings- og diskrimineringsombudet den 10. september i år påstår at grunnleggende rettigheter brytes overfor utviklingshemmede, så har hun en overveldende dokumentasjon som støtter opp under påstanden. Det er kommet stadig flere forskningsrapporter og utredninger som vise at grunnleggende rettigheter, nasjonale politiske målsetninger og internasjonale forpliktelser brytes. For to år siden fikk vi NOU 2016: 17 På lik linje. Utredningen dokumenterer at grunnleggede rettigheter brytes på alle de åtte områdene som utredningen valgte å fokusere på sier professor Karl Elling Ellingsen.

Likestillings- og diskrimineringsombudet fokuserte spesielt på boligsituasjonen, hvordan er situasjonen og hvordan har utviklingen vært i boligpolitikken?

-Etter reformen i 1991, var Norge et foregangsland. Målsetningen var at personer med utviklingshemming i størst mulig grad skulle kunne bo som andre innbyggere. En skulle unngå institusjonslignende boliger, tjenestene skulle knyttes til individet og ikke til boligen. Byggene skulle inngå som en naturlig del av den ordinære bebyggelsen. Skulle en bygge bofellesskap, så skulle disse være små og en skulle ikke samlokalisere mange boenheter for mennesker med utviklingshemming på et lite område. Med tiden har utviklingen gått i motsatt retning. Det bygges stadig flere store bofellesskap ofte lokalisert sammen med andre grupper med behov for omsorgstjenester. Nyere bofellesskap kan være svært institusjonspreget. Mange personer med utviklingshemming har i praksis ikke mulighet til å velge hvor og med hvem de vil bo, men må ta til takke med det kommunen tilbyr. Mens normenn flest eier sin bolig, viser forskningen at det store flertallet blant personer med utviklngshemming er leietakere.

Hva er grunnen til at utviklingen har sporet av?

- I reformperioden var det øremerkede tilskudd og strenge reguleringer av feltet. I dag er det langt svakere styring, noe som kan synes underlig. Stortinget har gjentatte ganger presisert at de nasjonale politiske målsetningene for feltet ligger fast. I 2013 ratifiserte Norge FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen gir også sterke forpliktelser på Norge. Konvensjonens artikkel 19 sier f.eks. at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til å velge hvor og med hvem de skal bo og at de ikke skal måtte bo i en bestemt boform. I dette perspektivet skulle en forventet at det ble sterker styring med feltet etter konvensjonen ble ratifisert enn før, sier professor Karl Elling Ellingsen som også er leder av Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU).

Jens Petter Gitlesen