Målsetningene i politikken overfor mennesker med utviklingshemming er glemt for de fleste og ignoreres av de få som husker dem. Bofellesskapene er blitt til institusjoner og tjenestene er blitt som et barnevern for voksne. Selvbestemmelsen har dårlige kår. Det er boligen som styrer, dvs. den abstrakte og ofte usynlige maktstrukturen som er styrende på de fleste av beboernes livsområder.
Kommunene
Bofellesskapene etableres av kommunen og tjenestene er kommunale. Verken politikerne eller rådmannen har nevneverdig innsikt i feltet. Målsetningen i boligpolitikken er avinstitusjonalisering og inkludering. Det blir til reinstitusjonalisering og segregering. Tjenestene skal sikre en aktiv og meningsfull tilværelse, sier loven. I praksis blir det til stell, mat og gruppeaktivitet.
Fra bofellesskapene rapporteres i all hovedsak tre forhold oppover i systemet: Ressursbruk, dvs. økonomi. Sykefravær og avvik, først og fremst knyttet til HMS. Rapporteringen er nyttig i kommunens budsjetteringsrutiner, men komplett irrelevant som styringsgrunnlag for tjenestene. Men så er det vanligvis heller ingen relevante saker på de kommunale sakskartet, utenom budsjett og revidert budsjett. Når styrerne ikke kjenner feltet som de skal styre, så kan en ikke forvente god styring.
Når en er vant med å bestemme over innbyggere med utviklingshemming, så er det forståelig at en også bestemmer over dem når pandemien truer. En kan heller ikke forvente at styrerne griper inn så lenge de både er uten informasjon og innsikt.
Helsedirektoratet
Helsedirektoratet var klare og tydelige. Lenge trodde jeg at Helsedirektoratet burde være tydeligere, men det var før jeg forsto at Helsedirektroratets "Koronavirus – beslutninger og anbefalinger" forble ulest av dem med makt og myndighet. Helsedirektoratet kunne saktens forsøkt seg med animasjonsfilmer sendt som reklame på TV 2, facebook og Nettflix. Men både kommunalsjefer, smittevernoverleger og enhetsledere skal kunne lese og forstå sammenhengende tekster. Forvaltning skal og bør være skriftlig.
Helsetilsynet
Hvor Helsetilsynet var da Norge ble nedstengt, vet jeg ikke. Men de var ikke i nærheten av bofellesskapene. Helsetilsynet har sine budsjett, sitt mandat og sine tildelte oppgaver. Det er få ansatte på våre felt. Tilsyn utøves av Fylkesmennene som heller ikke har overkapasitet på våre områder. Jeg vil anta at det er mellom 2000 og 4000 bofellesskap her i landet. Til vanlig er det rundt 20 tilsyn med bofellesskap per år. En kan altså regne med at det vil gå 100 til 200 år mellom hver gang det er tilsyn med et bofellesskap. Når kontrollen i praksis er fraværende i normale tider, så er det kanskje ikke overraskende at kontrollen blir enda mindre når ressurser omdisponeres på grunn av pandemien.
Helse- og omsorgsdepartementet
Allerede i 2007 trakk Helse- og omsorgsdepartementet mennesker med utviklingshemning inn i demenspolitikken. Senere ble det stadfestet med Demensplan 2015 og Demensplan 2020. I sin iver etter å viske ut skillet mellom sykehjem og omsorgsboliger, benytter departementet retoriske knep. Det snakkes om "sykehjem og omsorgsboliger" eller "sykehjem og boliger med heldøgns omsorg". Når en både språklig, politisk og juridisk blir vant med å betrakte sykehjem og bofellesskap som det samme, så bør en ikke bli forundret av kommuner som anvender sykehjemsbetraktninger på bofellesskap.
Regjeringen
Helse- og omsorgsminister Bent Høie er ikke årsaken til situasjonen, men nå er det han som har hovedansvaret. Han er blant de ledende politikerne som har størst forståelse av handikappolitikken. Det som er gjort for å bedre forholdene, begrenser seg til nedsettelsen av Tvangslovutvalget. Høie klør seg nok i hodet og lurer på hva han kan benytte den innstillingen til. Fra covid-19 situasjonen, må helse- og omsorgsministeren ha sett at lovverket betyr fint lite når det gjelder regulering av tvangsbruk. Statsråden har nok også erfart manglende styringmidler. Virkemidlene har staten gradvis gitt fra seg. KS advokatene har oppfordret kommunene til å trosse rundskriv og veiledere som de er uenige i. På boligseminaret til Likestillings- og diskriminseringsombudet, kunner KS-direktør Helge Eide fortelle at kommunene heller ikke var forpliktet til å følge FNs funksjonshemmedekonvensjon (CRPD).
I lys av VGs avsløringer, er det mange som har stilt spørsmål med hvordan 2700 personer med utviklingshemming kunne bli underlagt besøksforbud, stikk i strid med lovverket. Svaret er enkelt. Det finnes ingen effektive styringssystemer verken til å sikre målsetningene på politikkfeltet eller den enkeltes rettsikkerhet.
Målsetninger som det ikke er knyttet effektive virkemidler til, bør kalles for ønsker. Lovverk uten kontroll og sanksjoner, bør kalles for anmodninger. Både politikkfeltet og rettsikkerheten til mennesker med utviklingshemning overlesses med ønsker og anmodninger.
Jens Petter Gitlesen