Frem mot fortiden – Reinstitusjonalisering og omsorgsfabrikker

I stortingsmelding 47 (1989-90) ble det presisert at institusjonsperioden var forbi og at mennesker med utviklingshemming også skulle ha ordinære hjem, i ordinære bomiljø. I den grad flere ønsket å bo i bofellesskap, så skulle bofellesskapene være på maksimalt fire til fem beboere, de skulle ligge i ordinære bomiljø og ikke være institusjonspregede.  Målsetningen var godt begrunnet. Både empiriske undersøkelser og sosialpsykologisk teori viser at store bofellesskap medfører økt uro, mer kollektive tjenester, mer konflikter mellom beboere, større personell og virker på alle måter langt mer stigmatiserende og segregerende en ordinære hjem eller mindre bofellesskap.

Institusjonene var mindre før en avviklet institusjonsomsorgen

Avinstitusjonaliseringen startet mye før de statlige reformene. Institusjonsomsorgen begynte allerede på 1970-tallet å etabler det en kalte for "vernede boliger" eller "biinstitusjoner", en slags bofellsskape i hjemkommunene til beboerne. I følge professor Jan Tøssebro, hadde den gjennomsnittlige biinstitusjonen i 1989 13 beboere. Dette mente et enstemmig Storting var for stort. I dag bygges større.

Audun Lysbakken forsøkte å informere kommunene

Under barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken iverksatt departementet informasjonstiltak og inviterte politisk- og administrativ ledelse i alle kommuner på regionale konferanser for å lære dem opp i politikken overfor mennesker med utviklingshemming. Barne- og likestillingsdepartementet skrev brev til kommunene som planla å bygge stort. Departementet informerte om våre politiske målsetninger og våre internasjonale forpliktelser (funksjonshemmedekonvensjonen, artikkel 19). Husbanken strammet inn reglene for å gi kommunene investeringstilskudd. Statsrådens og departementets innsats var stor, men resultatet var ikke godt nok.

Stortinget har gjentatte ganger bedt regjeringen om å snu utviklingen

I 2011 sa en samlet helse- og omsorgskomite: "Ansvarsreformen skulle sikre mennesker med utviklingshemning muligheten til selvstendige liv i samfunnet. Institusjonalisering er en motsats til reformens intensjon. Komiteen er særlig bekymret for tendensen til å bygge stadig større omsorgssentra som via en pleiebase skal gi tjenestetilbud til mennesker med utviklingshemning og andre grupper. I den forbindelse vil komiteen vise til viktigheten av at Husbankens virkemidler og regelverk understøtter målsettingen om frie og selvstendige liv. Komiteen mener prosjekter som klart avviker fra ansvarsreformens intensjon, ikke bør støttes." (se Innst. 54 S (2011–2012)).

Tilsvarende utsagn har det kommet både før og etter 2011, men kommunene har bare fortsatt institusjonsbyggingen. Årsaken er åpenbar. Det hjelper lite med statlige målsetninger når staten ikke etablerer effektive virkemidler.

Ta tak Abid Raja!

Kulturdepartementet jobber med å ferdigstille en stortingsmelding om rettighetene til mennesker med utviklingshemming. Det er på høy tid å stoppe reinstitusjonaliseringen. Rikspolitikerne har bedt regjeringen om å snu utviklingen siden 2007, uten at det har blitt mer enn ord. Nå får vi håpe at vår nye kultur- og likestillingsminister Abid Raja er en mann av handling.

Ta tak Abid Raja, vi har ventet i 13 år på mer enn tomme ord og politikersnakk!

Jens Petter Gitlesen