Siste mann ut, var Moldes ordfører Torgeir Dahl som i på Rbnett.no hevdet at «Molde kommune har brukt - og bruker - mer ressurser på dette tjenesteområdet enn sammenlignbare kommuner». Kan hende ordføreren har rett, kan hende han tar feil. Det fremkommer ikke i innlegget, men det er heller ikke så interessant i denne sammenhengen. Ordfører Dahl er ikke den første som kommer med «det naturlige sammenligningsprinsippet», et prinsipp som ofte står seg retorisk, men som ellers er uten substans. «Det naturlige sammenligningsprinsippet» har lang tradisjon i konsulentselskaper og kommunal forvaltning, spesielt når det gjelder å kutte i tjenester til mennesker med utviklingshemning. Av en eller annen grunn har kommunepolitikerne en tendens til å akseptere prinsippet ukritisk og rått.
Det offentlige har ikke som oppgave å bruke minst mulig penger, men å skape et best mulig samfunn. Målsetningen er velkjent blant folk flest og skaper få problemer. Statistisk sentralbyrå fant i 2018 at Norge bruker mer penger på helsevesenet enn andre land som det er naturlig å sammenligne seg med. Ingen stortingsrepresentanter benyttet funnet som et argument for å bygge ned helsevriksomheten. Kritikken har heller gått i motsatt retning: Norge bør bruke mer penger på helsevesenet, til tross for at vi allerede bruker rundt 50 prosent mer på helse per innbygger enn gjennomsnittet for EU-landene.
I Norge er vi stort sett opptatt av å være best. Nå er vi bekymret fordi vi ikke er best på sykehusenes intensivkapasitet. Når vi ikke er best, så kommer kravene om å bevilge mer slik at vi kan bli best. Målsetningen om å være best, er motiverende og stimulerende. Når det gjelder tjenestene til mennesker med utviklingshemning, så synes både konsulentselskaper og kommunepolitikere å ha den motsatte målsetningen, nemlig å være blant dem som bevilger minst. Følger en den sammenligningsstrategien, så vil det ikke ta så veldig lang tid før alle kommunene får et like dårlig tilbud som den dårligste kommunen.
Animasjon: Simulering av syv kommuner som "det er naturlig å sammenligne", hvor kommunene som bruker mer enn gjennomsnittet, reduserer sine utgifter til sektoren.
Det som slår en, når en leser konsulentrapporter om sammenligning av kostnader per tjenestemottaker av omsorgstjenester, er utvalget av kommuner som "det er naturlig å sammenligne". Systematisk synes disse naturlige referansekommunene å være kommuner som bruker mindre ressurser enn kommunen som er oppdragsgiver. Jeg hentet frem den første rapporten jeg fant fra Agenda Kaupang. Rapporten var bestilt av Vefsn kommune. Her fant konsulentene ut at det var "naturlig" å sammenligne Vefsn med kommunene Steinkjer, Rana, Vestvågøy og Vestre Toten. Det var neppe tilfeldig at Vefsn kommune var den kommunen i sammenligningen som hadde høyest netto driftsutgifter til pleie og omsorg.
Når Rune Devold AS i sin rapport til Molde kommune sammenligner antall timer omsorgstjenester som gis per uke, så sammenligner de med kommunene Eigersund, Klepp og Lillehammer. Ikke overraskende er Molde kommune den kommunen som i gjennomsnitt gir vedtak med flest timer omsorgstjenester.
Det er på tide at ordfører Torgeir Dahl og andre kommunepolitikere innser at sammenligning av kostnadstall på tvers av kommuner, verken er et kriterium for å øke eller å redusere tjenestene. Når konsulentene snakker om "kommuner det er naturlig å sammenligne seg med", så betyr det kommuner som bruker mindre enn kommunen som har hyrt inn konsulentene.
Vi som ikke er kommunepolitikere kan prise oss lykkelige for at Stortinget ikke anvender "det naturlige sammenligningsprinsippet". Stortingspolitikerne vet nok at utgiftene til helsevesenet er svært lave i Sør-Sudan, uten at det betyr at helsevesenet av den grunn er bra.
Jens Petter Gitlesen