Staten bestemmer kommunenes inntekter
Kommunene har tre inntektskilder. Den største inntektskilden er skatteinntektene. En nesten like stor inntektskilde er det statlige rammetilskuddet til kommunene. Den minste inntektskilden er betaling for kommunale tjenester og eventuell kapitalinntekt.
Staten bestemmer nesten alt av kommunale inntekter. Staten gir kommunene rett til å drive inn skatter. Staten gir kommunene rammetilskudd og staten bestemmer hvilke tjenester kommunene kan ta betalt for.
Stortinget fastsetter hvert år hvor stort rammetilskuddet skal være. Tilskuddet fordeles etter et sett med ligninger hvor kostnadsnøklene forteller om hvor stor andel av kommunale utgifter som skyldes hver av faktorene som inngår i kriteriene for rammetilskuddet.
Kriteriene for rammetilskuddet er mange. Ett kriterium er antallet innbygger over 16 år som har utviklingshemning. For 2021, utgjorde dette tilskuddet 744.000 kroner per person.
Et varslet kutt i tilskuddet til innbyggere med utviklingshemning
Kostnadsnøklene (og delkostnadsnøklene) finner en frem til ved å gjøre statistiske beregninger (regresjonsanalyse) for å avdekke hvor mye av de regnskapsførte kostnadene som kan tilskrives hver enkelt av kostnadsnøklene.
De senere årene er det utført en rekke analyser som alle indikerer at kriteriet antall psykisk utviklingshemmede er vektet for høyt i dagens delkostnadsnøkkel for pleie og omsorg. Dette kan tilsi at kriteriet på sikt skal ha en lavere vekting enn i dagens delkostnadsnøkkel. Departementet vil arbeide videre med denne problemstillingen fram mot neste helhetlige revisjon av kostnadsnøkkelen. (se prop. 88 s (2017-2018), avsnitt 9.3).
Det er ingen grunn til å betvile de statistiske beregningene som økonomene på feltet foretar, men det er all grunn til å betvile denne typen analyser som beslutningsgrunnlag for endringer i inntektssystemet. Den helt sentrale forutsetningen, det at kommunen skal følger lovverket og gir tjenestene som de plikter å gi, er utelatt fra analysen.
Å kjøre bil etter speilet
Sett nå at halvparten av grunnskolene stenger slik at halvparten av elevene ikke får sin rettmessige opplæring. Da ville økonomene som jobber med inntektssystemets kostnadsnøkler konkludert med: Nå drives skolene langt mer effektivt og en kan halvere overføringene beregnet til grunnskole.
Situasjonen ville aldri oppstått fordi både rådmannen og ethvert medlem av kommunestyre har tette bånd og god kjennskap til skolen. Når det gjelder mennesker med utviklingshemning, så er det vanlig at forslag om ikke å følge lovverket dukker opp. Av og til blir de vedtatt av kommunestyret, men som oftest blir det administrativt bestemt.
Molde kommune er et eksempel
Kommunenes kostnader til mennesker med utviklingshemning er først og fremst knyttet til tjenestene. Kutter kommunene tjenester, så sparer en penger. Tjenestene skal være knyttet til individet, men hvis en i stedet samler innbyggere i bofellesskap og gir kollektive tjenester, så kan en også redusere kostnadene. Jo flere som samles i bofellesskapet, jo flere kan få felles tjenester og jo mer kan kommunen spare.
Konsulentselskapene Agenda Kaupang og Rune Devold AS, har gjort det til næringsgrunnlag å predike slike løsninger. De ser bort i fra kommunens plikter og individets rettigheter. De prater ikke om kutt, men effektivisering, skalaeffekter og samordningsgevinster. Problemstillingen er prinsipielt den samme som det innledende eksempelet med skolen. Forskjellen er at svært få protesterer på kuttene. Verken rådmannen eller kommunepolitikerne kjenner feltet, men sluker konsulentenes budskap rått.
Jens Petter Gitlesen