I 2016 kom helsetilsynet med rapporten "Det gjelder livet" som oppsummerte de bedrøvelige funnene fra nasjonalt tilsyn med tjenestene til mennesker med utviklingshemming.
I rapporten stiller Helsetilsynet de fundamentale spørsmålene:
«De alvorlige forholdene som dette tilsynet har avdekket gir grunn til å stille spørsmål om dagens rammer og ressurser for kommunenes tjenestetilbud er tilstrekkelige til å sikre gode og trygge tjenester til alle brukerne. Har kommunene nødvendige forutsetninger for å etablere og drifte forsvarlige tilbud – også til brukere med store og komplekse tjenestebehov? Gir staten tydelige nok krav, føringer og faglig støtte til kommunenes oppgaveløsning? Prioriterer spesialisthelsetjenesten bistanden til kommunene høyt nok?»
Stortingsrepresentant Tore Hagebakken (Ap), stilte eldre- og folkehelseminister Åse Michaelsen (Frp) spørsmålet:
«Har regjeringen besvart spørsmålene som Helsetilsynet stilte i oppsummeringsrapporten «Det gjelder livet», og hvilke tiltak er iverksatt for å sikre et godt tjenestetilbud også til dem som er mest avhengig av bistand?»
Stortingsrepresentant Tore Hagebakken (Ap) (Foto: Arbeiderpartiet)
Svaret fra eldre- og folkehelseminister Åse Michaelsen er langt, men det besvarer ikke spørsmålet til stortingsrepresentant Tore Hagebakken. Svaret inneholder forhold som angår tjenestene til mennesker med utviklingshemming. Ut i fra statsrådens svar, kan en konkludere med at regjeringen ikke har besvart spørsmålene fra Helsetilsynet og heller ikke iverksatt tiltak for å rette opp situasjonen.
Her følger en grundigere gjennomgang av eldre- og folkehelseministerens svar med våre kommentarer:
«Det er bekymringsfullt at tilsynet i 2016 viste så mange svikt i tjenestetilbudet til personer med utviklingshemming. Dette tar regjeringen på største alvor. Vårt mål er at alle skal ha tilgang til likeverdige helse- og omsorgstjenester av god kvalitet, uavhengig av alder, diagnose, bosted mv.»
Både NFU og de fleste andre deler regjeringens bekymring og regjeringens målsetninger. Målsetningene og også lovfestet, uten at tilsynsresultatene tyder på at det har så mye å si.
«Vi har fulgt opp denne rapporten gjennom ulike tiltak. Helsedirektoratet har fått i oppdrag å utvikle et veiledningsmateriell som tydelig formulerer hva som er forsvarlige tjenester til personer med utviklingshemming, og hva som skal til for at tjenestene er individuelt tilrettelagt og der brukerne medvirker i utvikling og gjennomføring av eget tilbud.»
Veiledningsmateriell er ikke flaskehalsen. Når det er snakk om alvorlige lovbrudd, så gir lovteksten tilstrekkelig veiledning.
«Regjeringen har også lagt fram en strategi for likestilling av mennesker med funksjonsnedsettelse for perioden 2020-2030. Strategien skal bidra til en bedre samordnet og helhetlig innsats for å nå regjeringens mål om likestilling av personer med funksjonsnedsettelse. I strategien påpeker vi at tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven så langt som mulig skal utformes og gjennomføres i samarbeid med den det gjelder. Funksjonsnedsettelsen kan for noen, avhengig av graden og situasjonen, gjøre det vanskelig å foreta valg eller fullt ut overskue konsekvensene av ulike handlingsalternativer. Det må derfor legges til rette for at tjenestemottakerne så langt som mulig kan foreta valg ut fra egne forutsetninger og behov.»
Strategien for likestilling av mennesker med funksjonsnedsettelse gir ikke sterkere føringer på tjenestetilbudet enn de føringene som allerede eksisterer i lovverket og som har vært i lovverket siden 1991. Spørsmålene som Helsetilsynet stilte, finner en ikke svar på i regjeringens strategi.
«Jeg vil også påpeke at regjeringen har tilført kommunene økte ressurser de siste årene. Dette har blant annet bidratt til nær 5000 nye årsverk i den kommunale helse- og omsorgstjenesten i 2017. I tillegg har vi økt bevilgningen til grunn-, videre- og etterutdanning av ansatte i omsorgstjenesten med nærmere 170 mill. kroner.»
Bevilgningene til kommunene har økt de senere årene. Om økningen står i forhold til økningen i behovene, prisstigningene og oppgavene, kan diskuteres. Det er riktig at det kom rundt 5000 nye årsverk i kommunal helse- og omsorgstjeneste i 2017, men det kom også 4500 nye mottakere av helse- og omsorgstjenester i 2017. Eldre- og folkehelseministeren har ikke grunnlag for å hevde at det er blitt flere som yter tjenester til mennesker med utviklingshemming. Tallene som det vises til gjelder den kommunale helse- og omsorgstjenesten som helhet, de er ikke fordelt på målgrupper. Tallene står heller ikke i forhold til behovet.
«Gjennom investeringstilskuddet til sykehjem og heldøgns omsorgsboliger, har regjeringen har lagt til rette for bygging og renovering/ utskifting av 13 100 heldøgns omsorgsplasser siden 2014, i tillegg er det lagt til rette for ytterligere 1500 plasser i 2019. Investerings-tilskuddet kan benyttes til alle brukergrupper, også personer med utviklingshemming.»
Kan hende en vesentlig grunn til de urovekkende tilstandene i tjenestene til mennesker med utviklingshemming nettopp ligger i investeringstilskuddet til omsorgsboliger og sykehjem? Med denne ordningen subsidierer regjeringen reinstitusjonaliseringen av mennesker med utviklingshemming. Husbanken mangeler myndighet til å nekte tilskudd til prosjekter som er i strid med nasjonale føringer, internasjonale forpliktelser og Husbankens eget regelverk. Store bofellesskap medfører mer uro, flere tjenesteytere, mer kollektive og mindre individuelt tilpassede tjenester. Informasjonsformidling blir et tiltakenede problem med bofellesskapets størrelse. Store bofellesskap gjør det lettere å skjule at beboerne ikke får de tjenestene som de har krav på.
«Det er videre etablert en egen tilskuddsordning for særlig ressurskrevende helse- og omsorgstjenester i kommunene. Alle kommuner som yter særlig ressurskrevende helse- og omsorgstjenester til enkeltmottakere kan søke om delvis refusjon av direkte lønnsutgifter knyttet til disse tjenestene. Formålet med ordningen er å legge til rette for at kommunene kan gi et godt tjenestetilbud til mottakere som har krav på omfattende tjenester.»
Ordningen med tilskudd til ressurskrevende tjenester har vedvart lenge. Den er verken en forklaring av den elendige tilstanden i tjenestene eller et svar på Helsedirektoratets spørsmål. Den eneste endringen som har vært etter 2016, er at innslagspunktet for ordningen er hevet. Har de siste års endringer i ordningen hatt effekt med hensyn til kvaliteten i tjenestene, så er endringen negativ.
«Det er også etablert tilskuddsordninger for å styrke kompetansen om personer med utviklingshemming for personell i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Helsedirektoratet har fått i oppdrag å utvikle Mitt livs ABC, et tiltak som skal styrke kompetansen hos personell som yter helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming. Første del av denne ABCen er ferdigstilt og tatt i bruk. Det er også gitt midler til tiltak som omhandler velferdsteknologi, arbeidsplasser for personer med utviklingshemming og innføring av brukerråd.»
Veiledningsmateriell er ingen flaskehals. Arbeidsplasser og brukerråd kan er positivt, men det påvirker ikke kvaliteten i omsorgstjenestene.
«Regjeringen oppnevnte 17. juni 2016 et lovutvalg som skal foreta en samlet gjennomgang av tvangsreglene i helse- og omsorgssektoren, Tvangslovutvalget. Utvalget skal foreslå nødvendige lovendringer for å møte behovene i dagens og framtidens helse- og omsorgstjenester. Det nye regelverket skal støtte opp under regjeringens mål om å skape pasientens og brukerens helse- og omsorgstjeneste. Utvalget skal vurdere om det er behov for endringer for å tilpasse reguleringen til ulike pasient- og brukergruppers behov. Utvalget skal avgi innstilling innen 15. juni 2019.»
Regjeringen skal ha ros for å ha nedsatt tvangslovutvatlget, men eventuelle endringer i tvangslovgivningen vil ikke påvirke lovbruddene som ble påvist i nasjonale tilsynet i 2016. Spørsmålene fra Helsetilsynet dreide seg heller ikke om endringer i tvangslovgivningen.
«Jeg vil videre nevne at jeg har nedsatt et offentlig utvalg som skal utrede autismefeltet og beslektede diagnoser som Tourettes syndrom. Utvalget skal foreslå hvordan man kan forbedre tjenestene til disse brukergruppene gjennom hele livsløpet. Utredningens rapport skal leveres innen 31. desember 2019.»
Det er positivt med utredninger, men utvalgets mandat vil ikke gi svar på spørsmålene fra Helsetilsynet.
«Av regjeringsplattformen fra Granavolden framgår at regjeringen vil iverksette et arbeid med en stortingsmelding om hvordan utviklingshemmede kan få oppfylt sine menneskerettigheter, og her vurdere Kaldheimutvalgets (NOU 2016:17 På lik linje) anbefalinger og ulike tiltak som kan forbedre levekårene for mennesker med psykisk utviklingshemming. Arbeidet er igangsatt og regjeringsforankret.»
En kommende stortingsmelding kan gi et håp om tiltak som kan forbedre forholdene som ble avdekket i 2016, men håp er noe annet enn tiltak.
«Spesialisthelsetjenesten har et lovpålagt veiledningsansvar overfor kommunale helse- og omsorgstjenester. Dette ansvaret kan ivaretas gjennom for eksempel telefonsamtaler, møter, kurs og andre undervisningstilbud. Mange kommunale tjenester etterspør ambulante tilbud, hvor spesialisthelsetjenesten reiser ut for å behandle, følge opp og veilede både brukerne og det kommunale hjelpeapparatet. Helseforetakenes habiliteringsavdelinger for barn, ungdom og voksne har mennesker med psykisk utviklingshemning og autisme som en stor brukergruppe. Habiliteringstjenestene bruker mye av sin tid på samarbeid og veiledning av pårørende og av ansatte i kommunale boliger, arbeidsplasser og i andre tiltak for mennesker med psykisk utviklingshemning.»
Spesialisthelsetjenesten og habiliteringstjenesten har vi hatt både før og etter det nasjonale tilsynet i 2016 og kan derfor verken benyttes som årsak eller virkning til forholdene som ble avdekket i det nasjonale tilsynet. Verken spesialisthelsetjenesten eller habiliteringstjenesten er tiltak for å rette opp forholdene som ble avdekket i tilsynet. Ikke kjenner jeg til endringer i spesialisthelsetjenesten eller habiliteringstjenesten som skal bidra til å rette opp lovbruddene.
«Ambulant virksomhet er et satsingsområde i Opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering 2017- 2019, og satsingen ambulante tjenester er også beskrevet i oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene i 2017. Utfordringen mange steder i Norge er store avstander og reisetid. Derfor vil ambulant virksomhet ofte skje med avstandskompenserende tiltak som videokonferanse.»
Opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering er først og fremst en opptrappingsplan for rehabilitering. Fra planens innledning kan en f.eks. lese: "I opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering 2017-2019, som er en del av regjeringens forslag til statsbudsjett for 2017, ønsker regjeringen å bidra til at kommunene settes i stand til å gi et godt rehabiliteringstilbud til innbyggerne."
«Jeg vil til slutt understreke at kommunene og de regionale helseforetakene har ansvar for å tilrettelegge virksomhetene slik at nasjonale retningslinjer og anbefalinger følges opp. Jeg legger derfor til grunn at både helseforetak og kommuner følger opp de anbefalinger som er gitt i rapporten fra det landsomfattende tilsynet i 2016 med kommunale helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming.»
Spørsmålet fra Helsetilsynet var:
- Har kommunene nødvendige forutsetninger for å yte forsvarlige tjenester?
- Gir staten tydelige nok krav, føringer og faglig støtte til kommunenes oppgaveløsning?
- Prioriterer spesialisthelsetjenesten bistanden til kommunene høyt nok?
Svaret fra eldre- og folkehelseminister Åse Michaelsen gir dessverre ingen svar på Helsetilsynets spørsmål.
Jens Petter Gitlesen