Menneskerettighetsbrudd i Norge

Til våren skal komiteen som overvåker statenes etterlevelse av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne utspørre Norge og gi anbefalinger om hvordan vi bedre kan etterleve konvensjonens forpliktelser. I forbindelse med denne høringen, har sivilsamfunnet, dvs. organisasjonene, utarbeidet en alternativ rapport til Norges offisielle rapport om vår etterlevelse av konvensjonen. Mens myndighetenes rapport påpeker hvor bra situasjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne er i Norge, er det et litt annet bilde som fremkommer i den alternative rapporten.

Sivilsamfunnets alternative rapport påpeker flere forhold som er av spesiell interesse for mennesker med utviklingshemming, blant annet:

• Artikkel 10 - Retten til liv
  • Nyfødte med tilstander som er definert som livstruende eller livbegrensende (Trisomi 13 og 18), nektes medisinsk behandling uten at det er gjennomført en individuell vurdering. Beslutningen om å avstå fra medisinsk behandling skjer på generelt grunnlag.
• Artikkel 12 - Likhet for loven
  • Vergemålsloven er i strid med artikkel 12 og brukes fortsatt til å bestemme over personer under vergemål i stedet for å hjelpe personer under vergemål til å bestemme selv.
  • Det er ikke innført beslutningsstøtte eller opplæring i beslutningsstøtte.
  • Vergemålsloven åpner for å frata personer med kognitive funksjonsnedsettelser deres rettslige handleevne.
  • Basert på legeerklæring åpner lovverket for at personer med kognitive funksjonsnedsettelser kan fratas deres samtykkekompetanse.
  • Vergemålets mandat er ofte generelt formulert og i liten grad individtilpasset.
  • Psykisk helsevernlov, Pasient- og brukerrettighetslovens kapittel 4a og Helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9, åpner for å benytte tvang, i strid med pasient- og tjenestemottakers interesser.
• Artikkel 14 - Frihet og personlig sikkerhet
  
  • Pasient- og brukerrettighetsloven, kapittel 4a og Helse- og omsorgstjenesteloven, kapittel 9, åpner for tvangsbehandling i strid med konvensjonen.
  • Selv om helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9 har som formål å unngå vesentlig skade, har vedtak etter kapittel 9 økt formidabelt. Forskning viser at personens selvbestemmelse ofte blir ignorert i forbindelse med vedtak om tvang.
• Artikkel 17 - Vern om personlig integritet
  • I større institusjonslignende bofellesskap har privatlivet trange kår og kommer ofte i skyggen av skift- og bemanningsplaner, husregler og aktivitetsplaner. Enkelte stedere er det vanlig med åpne dører til beboernes leiligheter slik at tjenesteyterne lettere kan følge med.
• Artikkel 19 - Retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet
  • Husbank har støtteordninger for å hjelpe personer med funksjonsnedsettelse til å kjøpe egen bolig, men tilskuddene tilbys kun enkelte kommuner etter skjønnsmessige kriterier.
    
  • Selv om institusjonene for mennesker med nedsatt funksjonsevne formelt er avskaffet, gis det sterke økonomiske insentiver som leder til at kommunene bygger store, institusjonslignende omsorgsboliger. Problemet har tiltatt i dette århundret.
  • Helse- og omsorgstjenesteloven fastslår at kommunene skal tilby tjenester for å sikre den enkelte selvstendighet, samfunnsdeltakelse og å kunne delta i dagliglivets gjøremål. Tilbudet av tjenestene varierer sterkt på grunn av det kommunale selvstyret. Nasjonalt tilsyn fra 2016 har vist at hjelp til personer med utviklingshemming er utilstrekkelig og knapt tilpasset den enkelte.
  • Brukerstyrt personlig assistanse ble en rettighet i 2015. Mange får ikke realisert denne retten. Kommunene vektlegger først og fremst bistand til grunnleggende behov og vektlegger i liten grad behovet for aktive liv og å være en del av samfunnet. Brukerstyringen er ikke sikret.
• Artikkel 22 - Respekt for privatlivet
  • Beboere i bofellsskap har lite autonomi og selvbestemmelse i hverdagslivet på grunn av husregler. Det finnes ingen undersøkelser som viser hvor omfattende og utbredt begrensningene på privatlivet er i bofellesskap.
• Artikkel 24 - Utdanning
  • Til tross for at opplæringsloven gir en rett til inkluderende opplæring, er segregering en utbredt praksis, ofte i spesialskoler eller spesialavdelinger.
  • Elever med utviklingshemming er stort sett segregert i videregående skole, de mangler lærebøker, det er ikke samsvar mellom undervisning og valg av utdanningsløp og de får ikke yrkesopplæring.
  • Lærerne gis ingen opplæring i å utøve og å sikre en inkluderende opplæring.

Punktene over og mange flere kritiske punkt, samt anbefalinger, finner en i sivilsamfunnets alternative rapport.

Jens Petter Gitlesen