Uttalelsene fra Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU), Trøndelag fylkeslag.
Deres ref 18/18063/145/// av 27.6.2018 med frist til uttalelse til 1. september 2018.
Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) er en nasjonal menneskerettsorganisasjon for mennesker med utviklingshemming. NFU er til for å gjøre hverdagen lettere for mennesker med utviklingshemming og familiene deres. Vår visjon er et samfunn for alle. Organisasjonens virksomhet bygger på tilhørighet og likeverd som grunnleggende og allmennmenneskelige rettigheter.
NFU vil være en viktig pådriver for å bedre levekårene for mennesker med utviklingshemming. Vi er også en viktig medvirker og høringsinstans i alle saker som berører mennesker med utviklingshemning lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. I mange år har det blitt arbeidet for at alle mennesker i vårt samfunn skal kunne få delta for å påvirke etablering og utvikling av tjenester og tiltak på alle nivå i samfunnet.
NFU forutsetter og forventer at nasjonale retningslinjer og forpliktelser legges til grunn når kommunale planer utarbeides. I denne sammenhengen tillater vi oss å henvise til FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Denne konvensjonen er ratifisert av Norge og skal av denne grunn benyttes som et av flere grunnlagsdokumenter i kommunal planlegging, gjennomføring og tjenesteyting. Vi tillater oss å henvise til konvensjonens «Retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet». Den har slik tekst:
- Konvensjonspartene erkjenner at alle mennesker med nedsatt funksjonsevne har samme rettsom andre til å leve i samfunnet, med de samme valgmuligheter, og skal treffe effektive og hensiktsmessige tiltak for å legge til rette for at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal kunne gjøre full bruk av denne rettighet, og bli fullt inkludert og delta i samfunnet, blant annet ved å sikre:
- at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform,
- at mennesker med nedsatt funksjonsevne har tilgang til ulike støttetjenester i eget hjem og i særskilte boformer, samt annen samfunnsservice, herunder den personlige bistand som er nødvendig for å kunne bo og være inkludert i samfunnet og for å hindre isolasjon eller segregering,
- at samfunnets tjenester og tilbud for befolkningen generelt er tilgjengelig på lik linje for mennesker med nedsatt funksjonsevne, og tar hensyn til deres behov.
Artikkel 19 er en relevant artikkel og er et godt utgangspunkt og rettesnor for planlegging av boligløsninger for innbyggere med utviklingshemming og for individuelt tilpassede tjenester.
I det foreliggende høringsutkast til Boligpolitisk plan 2018 er det mange fine intensjoner om at innbyggere med utviklingshemming i langt større grad enn i dag skal kunne kjøpe og eie sin egen bolig eller leilighet. Dette stemme også godt overens med NFUs målsettinger om et inkluderende og likestilt samfunn. Det er mange gode formuleringer og forslag til tiltak og vedtak for innbyggere i Trondheims kommune. Det er dessverre ikke slik at alle gode intensjoner og formuleringer innebære de samme rettigheter og tiltak som vil kunne inkludere innbyggere med utviklingshemming. Det er imidlertid positivt når det planlegges nye borettslag som organiseres og drives på en slik måte som at innbyggere med svak økonomi skal kunne eie egen leilighet i borettslag i såkalte beboereide omsorgsboliger.
Når det planlegges nye omsorgsboliger i tilknytning til både nye og eksisterende helse- og velferdssentre er dette en imidlertid uønsket for mennesker med utviklingshemming. En slik løsning vil være med på å forsterke «institusjonaliseringen» med «opphopning» av innbyggere med bistandsbehov i nærheten av helse- og velferdssentre. Dette blir ansamlinger av mange ulike grupper mennesker med bistandsbehov uten at det finnes hverken faglige eller økonomiske grunn for slike sentraliseringer. Å planlegge og evt. også utvide boliger i nærheten av helse og velferdssentre legger i alt for stor grad til rette for organisering og gjennomføring av tjenester i segregerte løsninger som ikke er i tråd med nasjonal vedtatt politikk. Alle innbyggere – uansett grunnlag for bistand – har rett til individuelle tilpassede tjenester i eget hjem der de bor.
Fra side 76 i plandokumenter sakses følgende tekst:
Personer med utviklingshemming har ulike behov. Mange har behov for tjenester gjennom hele døgnet mens andre klarer seg selv eller med delvis hjelp. Som nevnt i punkt 4.4.6 har personer med utviklingshemming i dag begrensninger i å kunne bestemme selv hvor de skal bo og nasjonale føringer vektlegger selveie for målgruppen.
Rådmannen mener at kommunens hovedstrategi skal være å bistå utviklingshemmede til å kjøpe egen bolig og sørge for å gi nødvendig bistand slik at flere leiligheter kan anskaffes i samme boligområde. Ved kjøp kan boligene finansieres av startlån og etableringstilskudd fra Husbanken og egenkapital. Ved etablering av boliger i det private boligmarkedet må dette sees i sammenheng med kommunens driftsbudsjett dersom det skal etableres nye tjenestebaser.
For utviklingshemmede som trenger omfattende tjenester kan kommunale bofellesskap med heldøgns omsorgstjenester være det beste tilbudet. Rådmannen mener at nye bofellesskap bør planlegges ut fra demografisk vekst og tildeles de med størst tjenestebehov. Ved søknad om kommunal bolig/behov for tjenester skal pårørende/ bruker bli informert om både kommunens strategi om bofellesskap og kjøp av egen bolig
NFU viser til at mennesker med nedsatt funksjonsevne selv fritt skal kunne velge bosted. Dette gjelder også personer med utviklingshemming som har store behov for bistand. De begrensninger personer med store bistandsbehov blir formulert og iverksatt andre enn personen selv, og andre i denne sammenhengen er ofte kommuner og andre som presser på for å legger føringer. Kommunen kan på ingen måte legge føringer for hvor innbyggere med utviklingshemming i Trondheim kommune skal måtte bo. Å gjøre valg av bosted – bl. a på det private boligmarkedet - avhengig av kommunal organisering, driftsbudsjett og eventuelt behov for nye tjenestebases er diskriminerende og uakseptabelt.
NFU har ingen forståelse for at leiligheter skal måtte anskaffes i et bestemt boligområde som utgangspunkt for å kunne motta kommunal bistand. Rettigheter til kommunale tjenester skal ytes uavhengig av bosted. Dette er også tydelig formulert i Artikkel 19 i CRPD.
NFU har i høyeste grad forståelse for at det er av forskjellige årsaker kan være behov for å samlokalisere botilbud og leiligheter i såkalte bofellesskap, men ikke som den først valgte løsning. Den eneste noenlunde akseptable grunn for en grad av samling i bofellesskap er når dette ønskes av personene det gjelder og for å kunne ha felles tilsyn og bistand på natt. Det må i slike tilfelles velges små enheter med inntil 4 – 6 leiligheter. Bofellesskap med større antall samlokaliserte leiligheter har en sterkt tendens til å få institusjonspreg, og dette forsterkes når bofellesskapene lokaliseres i samme område og i nærheten av helse og velferdssentre. Når innbyggere med utviklingshemming skal velge hvor de skal bo og hvilken boform som skal være løsningen, er det viktig at det legges fram muligheter til alternative valg. Selvbestemmelse er viktig og når det er behov for beslutningsstøtte må det legges til grunn for dette. Det er ikke tilfredsstillende at pårørende bare skal informeres. Pårørende må sees på som en viktig ressurs og støtte for beslutning når viktige valg skal tas.
Den kommunale rådgivingen må være rådgivende og ikke styrende. Dersom reelle valgt skal kunne tas må utgangspunktet være godt beskrevet gjennom både mulige alternative løsninger, rådgiving og finansiering. Flere av de forhold som skisseres i planutkastet er gode løsninger for å utvikle god boligrådgiving for innbyggere med utviklingshemming som trenger bistand til etablering.
Vi både håper og ber om at våre innspill i høringen fører til at det blir endringer i dokumentet og med forslag til vedtak som ivaretar de forhold vi har beskrevet.
Snorre Ness
Leder
NFU Trøndelag fylkeslag