Hvorfor vil ikke Høyre og Fremskrittspartiet at FN-konvensjonen skal bli norsk lov som gir mennesker med nedsatt funksjonsevne de samme rettigheter som andre borgere?
Av Tom Tvedt
Det er rart å tenke på i et land som Norge. Vi ser vanligvis på oss selv som en nasjon hvor vi behandler hverandre bra. Som et land med respekt for menneskerettigheter. Men vi har en stor, ja en grotesk blindflekk, Den skal jeg fortelle om i dag. Og den bør bli viktig i valgkampen.
Mennesker med nedsatt funksjonsevne har vært diskriminert gjennom hele vår historie. En kan vise til groteske forhold som isolering, tvangsbruk og rasehygieniske forsøk på å utrydde helt vanlige folk. Lov om umyndiggjøring av 1898 ble ikke opphevet før i 2013. Og fortsatt mister mange selvbestemmelse gjennom vergemålsloven.
I kjølvannet av siste verdenskrig, innså verdens nasjoner behovet for å beskytte innbyggere mot myndighetene og å sikre alle innbyggere deres grunnleggende rettigheter.
Dette var opphavet til Verdenserklæringen om menneskerettighetene som blant annet sier: «Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f.eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold. …»
Senere ble innholdet i Verdenserklæringen presisert og gjort folkerettslig forpliktende gjennom FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og også FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. I begge konvensjonene ble det presisert at det ikke skal forekomme «forskjellsbehandling av noe slag på grunn av rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller status for øvrig».
Felles for både Verdenserklæringen og FNs menneskerettighetskonvensjoner, var at de hadde uteglemt den største gruppen som i størst grad hadde vært fratatt sine grunnleggende rettigheter, nemlig mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Bildet blir heller ikke bedre av at nasjoner har sett at enkeltgrupper har behov for en spesiell beskyttelse gjennom egne og spesielt tilpassede konvensjoner. Norge har derfor sluttet seg til barnekonvensjonen, rasekonvensjonen og kvinnekonvensjonen. De tre konvensjonene er også gjort til norsk lov.
I 2006 ble FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne fremforhandlet. Stortinget forpliktet Norge til å etterleve konvensjonen i 2013.
Årene går, lite skjer, men så skal konvensjonen gjøres til norsk lov våren 2021. Vi i Norsk Forbund for Utviklingshemmede, og andre, jobber på spreng for å informere om hvor viktig dette er.
Men så skjer det. Stortingsflertallet stemmer ned forslaget. Nordmenn med funksjonsnedsettelser tråkkes på. Det er det største sviket jeg har opplevd, sa en av våre medlemmer til meg. Og jeg er enig.
Så hva skjedde? At Fremskrittspartiet stemte mot, var forventet. Det er vanskeligere å forstå Erna Solberg og Høyres motstand. Høyre har i alle år vektlagt enkeltmenneskets rettigheter og vært motstander av en sterk og inngripende stat.
Fra Høyres partiprogram, kan en lese at partiet vil «arbeide for et mer effektivt FN, der menneskerettighetene gis prioritet på tvers av organisasjonens arbeidsområder». Det ledende regjeringspartiet vil altså styrke menneskerettighetsarbeidet internasjonalt, men stemmer mot å lovfeste rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne her hjemme. Ordet uforståelig strekker ikke til.
Kristelig Folkeparti har programfestet å innarbeide FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne i norsk lov. Men partiet stemte også mot å innarbeide konvensjonen i norsk lov. Det samme gjelder Venstre.
Men det er lys i tunnelen. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har omsider programfestet at de vil innarbeide konvensjonen i norsk lov. SV har lenge vært klare på at konvensjonen må bli til norsk lov.
Valget nærmer seg, og valgdebattene tiltar. Da blir spørsmålet: Hvorfor vil ikke Høyre og Fremskrittspartiet at konvensjonen skal bli norsk lov som gir mennesker med nedsatt funksjonsevne de samme rettigheter som andre borgere? Må det et nytt flertall til for å sikre dette?
Det er et spørsmål om respekt. Og en historie om politisk svik. Nå må dette rettes opp slik at folk med nedsatt funksjonsevne blir likestilt med den øvrige befolkningen.
(Innlegget var opprinnelig på trykk i Dagbladet den 17. august 2021)