I nyeste utgave av Samfunn for Alle omtalte vi i generalsekretærs leder en sak fra Trøndelag, hvor politidistriktet har nektet å utstede pass til en mann som har en utviklingshemning.
Personen hadde søkt om ID-kort med reiserett. Etter en stund fikk han brev fra politiet om at de vurderte å trekke tilbake passet hans, fordi vedkommende har utviklingshemming og ikke kan ta vare på seg selv på reise i utlandet.
I passloven § 5 står det at pass kan nektes utstedt, eller trekkes tilbake, dersom personen er «alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet og ikke vil være i stand til å ta vare på seg selv i utlandet.»
Nå snur politidistriktet, og trekker saken, etter klage og påtrykk fra NFU.
Med fullmakt fra personen viste NFU til at passloven § 5 også sier at pass ikke må nektes utstedt/trekkes tilbake uten at tungtveiende hensyn taler for det.
Personen i denne saken fortalte at det var viktig å ha pass, slik at vedkommende kunne være med familien sin på sydenferie.
Retten til bevegelsesfrihet er en grunnleggende menneskerettighet. Dette omfatter også en rett til å bevege seg fritt mellom land, jf. Den Europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 2 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 12. FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) artikkel 18, bekrefter at dette er en grunnleggende rettighet også for personer med nedsatt funksjonsevne.
Alle mennesker har også en grunnleggende rett til respekt for privat- og familieliv, jf. EMK artikkel 8, SP artikkel 17 og CRPD artikkel 22.
Inngrep i disse rettighetene kan bare gjøres i lovs form, når dette er nødvendig for å beskytte den nasjonale sikkerhet, den offentlige orden, den offentlige helse eller moral eller andres friheter og rettigheter. Det er ikke aktuelt i denne saken.
Tatt i betraktning at det ikke finnes noen aktuell risiko for at personen skal sette seg selv i en situasjon hvor han ikke kan ta vare på seg selv i utlandet, kan vi ikke se at det foreligger tungtveiende hensyn som taler for at passet hans må tilbakekalles. Tvert imot vil det oppleves klart uforholdsmessig å inndra pass for å sikre seg mot en hypotetisk uheldig situasjon, når det går på bekostning av hans grunnleggende rett til bevegelsesfrihet og rett til respekt for familieliv.
Generelt er det uakseptabelt at det faktisk finnes en lov som åpner for en slik diskriminerende praksis. Skulle man følge dette politidistriktets tankegang så ville det være mange utviklingshemmede som ikke skulle få utstedt pass, ja kanskje det ville gjelde de fleste. Det står ingenting i passloven om alle andre som ikke ville klare seg alene i utlandet.
Hvorfor i alle dager skal loven ramme personer med utviklingshemning? En behøver ikke ha noen form for nedsatt funksjonsevne for å ikke klare seg i utlandet. Historiene er utallige om mennesker som har hatt behov for hjelp i utlandet og for å komme seg hjem, som ikke har en funksjonsnedsettelse. Hvorfor kom man på at utviklingshemmede skulle kunne nektes pass? Har det vært et stort problem at personer med utviklingshemning har reist alene til utlandet? Eller er det rett og slett bare grunnleggende diskriminerende holdninger som har vært førende?
Vi er glade for at Trøndelag politidistrikt nå har tatt til fornuft, og trukket tilbake saken.