Styringsvegring og manglende handlekraft

Det mest spesielle med de høye husleiene i Oslo kommunes bofellesskap, er kommunens nærheten til riksmedia. Fra medlemmer er det rapportert om husleier på rundt 15.000 kroner måneden i Hadsel kommune, 14.000 kroner i Sortland, 13.000 kroner i Bodø, Trondheim og Stavanger. Flere kommuner kunne blitt nevnt. Hadde problemet med høye husleier vært begrenset til Oslo, så kunne det vært betraktet som et rent kommunalt problem. Når problemet gjelder store deler av landet, så forteller det om manglende styring fra kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Uføretrygden «Ung ufør» gir utbetalt rundt 19.000 kroner per måned. Mange med utviklingshemming sitter igjen med mindre å leve for enn statlige sosialhjelpssatser. Målsetningen på feltet har aldri vært å produsere sosialklienter. Tvert i mot støttet et samlet Storting st.meld. 47 (1989-90) hvor det i avsnitt 5.2.6 sies at staten gjennom Husbanken har et ansvar for å legge til rette både for nødvendig finansiering og av boliganskaffelse og det å sikre at den enkelte kan makte å dekke boutgiftene ved nøktern boligstandard. Det er lenge siden staten ivaretok sitt ansvar på dette feltet.

De fleste med utviklingshemming kvalifiserer ikke lenger til statlig bostøtte. Brutto inntekt ble for høy etter trygdereformen. Å få bostøtten tilbake til 2011-nivå, vil kreve milliarder. I 2011 var det heller ikke fryd og gammen. Taket i tilskuddsberettiget leie medførte at ordningen fungerte dårlig for dem i kommunale utleieboliger med høyest husleie. Flere kommuner, blant annet Sandnes, hevet husleiene med begrunnelse i bostøtten. Bostøtteordningen ble misbrukt slik at den ble en tilskuddsordning for kommunen og ikke en hjelp til beboerne.

Prinsippet om gjengs leie bygger på markedstenkning og kan bidra til at de med lav betalingsvillighet velger å flytte fra verdifulle til mer nøkterne boliger. Slik tenkning har kanskje noe for seg når det gjelder mennesker som har valg. De fleste med utviklingshemming har ikke annet valg enn å ta til takke med tilbudet kommunen gir dem. Skal en argumentere med incentiver og tilpasning, må en i det minste sikre at det finnes tilpasningsmuligheter. Hvordan gjengs leie skal fastsettes for leiligheter i bofellesskap som aldri omsettes fritt, er et annet interessant spørsmål.

Kommunene tjener rått på husleiene. Staten dekker rundt 70 prosent av kostnadene ved bygging av kommunale bofellesskap gjennom investeringstilskuddet til omsorgsboliger og sykehjem samt momsfritak. Når den samme staten ikke foretar seg noe for å sikre leietakerne økonomisk, så er det løftebrudd, ansvarsfraskrivelse og manglende handlekraft. Staten har mange målsetninger i boligpolitikken. Når statlige virkemidler fjernes og ansvaret overføres det kommunale selvstyret, så blir de nasjonale politiske målsetningene redusert til håp og ønsker. Konsekvensen av statlige styringsvegring bæres av leietakere med utviklingshemming og deres pårørende. Den som kan rette opp i situasjonen er først og fremst kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland.

Jens Petter Gitlesen