Av Edny Blokkum Kjelstad, Gjøvik
Ønske om å utforske nye ting er ganske vanlig. Gunhild og jeg skulle gjøre det denne sommeren. Vi dro til Tromøya ved Arendal for å delta på NFU sin leir på Hove.
Jeg, med kritiske solbriller som mor, sjåfør og ledsager. Hoveleiren som den heter. Vi ble tatt vel i mot, innlosjert i enkle hus med felles bad noe som er ganske vanlig på sommerleir.
Vi kjente bare en deltager på leiren, Guro, som kommer fra Gjøvik slik som oss, men vi ble fort kjent med mange nye folk slik som er vanlig på leir. Folk kom fra Oslo i øst og hele kyststripa oppover til Sogn i vest samt noen fra Viken og Innlandet.
Der var mange fristende aktiviteter å velge mellom. Alt etter ønske, interesse og behov slikt som vanligvis skjer på leir, og lederne loser deltagerne gjennom. Deltagerne viste stor glede, mestring og stolthet som tilsynelatende gav økt kunnskap og ferdigheter, mental og sosial vekst.
Noen deltok for første gang, mens andre hadde 18-20 års fartstid. Flørting og forelskelser. Konflikter og tårer noe som er også ganske vanlig på en leir. Leirmaten var vanlig, sunn og god i mathuset der vi kunne spise både inne og ute. Været var fint slik det vanligvis er på det blide Sørland. Vi hadde det artig, gildt som de sier der nede. Så langt- en ganske vanlig leir.
Det UVANLIGE med leiren er lederne. Ingen nevnt, ingen glemt. Men NFU sine leirpionerer er uvanlige! I år bestod leiren av 72 deltakere, 16 ledsagere og 26 hjelpere. De har holdt på med denne sommerleiren i 18-20 år med unntak av pandemien. De kommer igjen år etter år. I rekken etter de « gamle» pionerne følger barn, barnebarn, slekt og venner som dedikerer en uke av sommerferien sin for knapper og glansbilder. De rigger, bærer, vasker og løper. De leker, trener, trøster, viser omsorg, ler og gråter. De er unge og gamle medmennesker som kjenner mange av leirdeltagerne gjennom flere leire. Dette har de fått i ryggmargen gjennom alle år.
Vi er heldige som har mottatt deres kompetanse og erfaring. Så skulle vi ønske at andre utviklingshemmede i Norge også kunne oppleve dette uvanlige. Men det er ikke plass til alle på Hove, selv om de røde husene er mange og romslige. Det mangler ikke på forslag om nye steder, bygninger. Det er lett å finne! Men hvor skal lederne komme fra? Det tar flere år å utvikle en slik kompetanse. Og hvem vil jobbe for knapper og glansbilder? Det blir som å hoppe etter Wirkola.
Gunhild, og jeg var uvanlig heldige som deltok på en vanlig leir med usedvanlig, uvanlige ledere.