Tendensiøse forklaringer og diskriminerende holdninger

1. Utfordrende atferd er ingen nødvendighet

Fylkesmannen i Hedmark viser til nasjonal og internasjonal forskning som viser at utfordrende atferd som må møtes med tvang, er vanlig blant 10-15 prosent av personer med utviklingshemming. Slik forskning finnes ikke.

Slike holdninger er både feilaktige, diskriminerende og farlige. Det finnes ikke forskning som viser at noen må møtes med tvang. Dette må ikke forveksles med at det helt sikkert finnes tilfeller hvor det er vanskelig å se de gode løsningene uten å måtte ty til tvang. Utfordrende atferd er i stor grad et resultat av livssituasjonen og livshistorien til den enkelte. Jeg er kjent med flere tilfeller hvor det var inngripende og hyppige tvangstiltak, men hvor tvangstiltakene ble unødvendige da personen fikk brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Det er rimelig å anta at dette kommer av

• bedre individuellt tilpassede tjenester.
• I en del fagmiljøer er det et såpass sterkt fokus på problematferd og bruk av tvang at fagfolkene fremmer både uønsket atferd og tvang. 
• Kompetansemangel er også en utfordring.
• Nasjonalt tilsyn med tjenestene til personer med utviklingshemming fra 2016, dokumenterer manglende individuelle tjenester. Se f.eks. til Trondheim kommune hvor budsjettet for tjenestene har stått omtrent stille siden 2009, mens antall tjenestemottakere har økt med rundt 50 prosent.

2. Mørketallshypotesen er verken forklaring eller unnskyldning

Helsetilsynet viser til mørketallshypotesen. Vi vet at det er mye uhjemlet bruk av tvang og makt. Mørketallshypotesen sier at økningen i tvangstallen er en følge av at det fattes vedtak om tidligere uhjemlet bruk av tvang og makt. Mørketallshypotesen er et svakt halmstrå og avdekker først og fremst diskriminerende holdninger i Helsetilsynet:

• Vi vet det er store mørketall også når det gjelder seksuelle overgrep over personer uten utviklingshemming. Dersom det var blitt avdekket en syvdobling av antall anmeldte voldtekter, så ville dette neppe utløst jubel og blitt forklart med at det kun skyldes at flere anmelder overgrepet. Det ville blitt store overskrifter og iverksatt undersøkelser. Det er både alvorlig og diskriminerende når Helsetilsynet ikke tar faresignalene på alvor når det gjelder personer med utviklingshemming.
• Den uhjemlede bruken av tvang og makt som avdekkes, skyldes i stor grad manglende kompetanse blant tjenesteyterne. I de fleste tilfellene er alternativet til uhjemlet tvang bedre funderte tiltak uten tvang.

3. Glidning i lovforståelsen

I innstillingen fra Lossiusutvalget ble det i 1985 påpekt en utstrakt bruk av uhjemlet tvangsbruk av etisk tvilsom karakter. Som svar på Lossisusutvalget påpekning, ble Røkkeutvalget nedsatt i 1990, grunnlaget for tvangslovgivningen som ble innført som en forsøksordning i 1999 og som i all hovedsak er videreført i dagens lovverk i helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9. Fokuset i Røkkeutvalget var selvskading og personer som kunne angripe andre. Med denne bakgrunn ble lovens vilkår for å anvende tvang og makt, foruten at personen skulle ha diagnosen utviklingshemming, at det var fare for vesentlig skade. Med tiden er historen glemt og "fare for vesentlig skade" er noe som er knyttet til de fleste aktiviteter. Hedmark har utmerket seg med en særdeles historieløs og liberal forståelse av "fare for vesentlig skade".

• NFU er kjent med personer under svært inngripende tvangsregimer i Hedmark hvor omsorgstjenesten til og med aktivt arbeider for å bringe media til taushet om sakene fordi det kan medføre vesentlig skade for personen det gjelder.
• Vi er kjent med saker hvor personer underlegges kommunikasjonskontroll, fotfølges og nektes kontakt med familien fordi tjenesten mener det kan medføre vestenlig skade.
• Habiliteringstjenesten i Hedmark har gjentatte ganger fratatt personer med utviklingshemming deres samtykkekompetanse, til tross for at personen har full rettslig handleevne. Konsekvensen er at personenen blir totalt rettsløs og overhode ikke har mulighet til å bestride myndighetsutøvelsen de er utsatt for.
• NFU kjenner til flere tilfeller i Hedmark hvor tvangsvedtaket er begrunnet i fare for overgrep overfor personen med utviklingshemming. Overgrepsproblematikk tilhører straffelovgivningen og ikke omsorgstjenesten. Det å ilegge et eventuelt eller potensielt offer frihetsberøvelse, er i alvorlig strid med våre rettsprinsipper og har ikke noe med omsorgstjenesten å gjøre.
• FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne slår fast at også mennesker med nedsatt funksjonsevne har full rettslig handleevne. Dersom personer med nedsatt funksjonsevne ikke selv evner å utnytte sine rettigheter, så har samfunnet en plikt til å hjelpe dem med det. Både habiliteringstjenesten og fylkesmannen i Hedmark har i flere tilfeller handlet i strid med konvensjonsbestemmelsene.

Rettsikkerheten til mennesker med utviklingshemming er svak i Hedmark. Slike forhold burde Fylkesmannen i Hedmark og Helsetilsynet ryddet opp i. Dessverre viser oppslaget i Fontene at både Fylkesmannen i Hedmark og Helsetilsynet er pådrivere for de diskriminerende holdningene som var opphavet til at vi fikk fremforhandlet FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Fylkesmannen i Hedmark og Helstilsynet er et stort rettsikkerhetsproblem.

Jens Petter Gitlesen