Fra snaut 200 til drøyt 1200 tvangsvedtak
I år 2000 var det 178 personer med utviklingshemning som hadde vedtak om bruk av tvang og makt. I Ot.prp. 55 (2002-03) (se side 10), forklares den sterke økningen i tvangsbruk med at lovverket var nytt: «Ut fra tilbakemeldingene for 2002 ser det ut til at denne økningen er i ferd med å avta.»
I etterpåklokskapens lys, kan en trygt karakterisere departementets vurderinger som skivebom.
Fra lovløs maktbruk til lovlig maktmisbruk
I løpet av 1970- og 1980-årene, satte media fokus på tvangsbruk overfor personer med utviklingshemmig. Lossiusutvalget (Lossius II) besøkte institusjonene og fikk førstehåndserfaring med de uakseptable forholdene. Utvalget foreslo at det burde utarbeides et lovverk for å regulere tvangsbruken. Dette var opphavet til sosialtjenestelovens kapittel 6a som ble iverksatt 15 år etter at Lossiusutvalget avga sin innstilling. Lovverket, debatten og opplæringen rundt lovverket, bidro til å sette fokus på uakseptabel bruk av tvang og makt. Nå har lovverket i stor grad motsatt funksjonen og legitimerer uakseptabel og unødig bruk av tvang og makt. Lovverket skygger over de etiske utfordringene som loven var ment å løse. Spørsmålet er ikke lenger om de spesifikke tvangsvedtakene er etisk akseptable, men om de er lovlige. Vi fikk lovverket som følge av samfunnets etiske normer. Med tiden ble loven til en rettesnor for etikken.
Nylig fikk jeg en henvendelse angående en person som gjennom flere år var utsatt for inngripende tvangstiltak flere ganger daglig. Etter å ha flyttet fra bofellesskapet forsvant behovet for tvang, noe som bekymret fagekspertisen som anbefalte at tvangstiltakene fortsatte til tross for at behovet ikke lenger var til stede.
På samme måte som i forkant av innføringen av sosialtjenestelovens kapittel 6a, synes deler av fagmiljøene å være forkjempere for tvangsinngrep.
Lovtekster uten konkret innhold
Tvangslovverket ble utformet i en spesiell kontekst som ga lovverkerkets begreper innhold. Nå synes kontekstenå være glemt og lovens bokstav blir såpass generell at den kan omfatte det meste.
Det generelle vilkåret er å hindre dem som «utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade og forebygge og begrense bruk av tvang og makt».
Med «vesentlig» skade, mente en da lovverket ble utformet, mennesker med dyp og alvorlig utviklingshemming som bedrev alvorlig selvskading. I tillegg var det noen som kunne utgjøre en fare som følge av alvorlig utagering. I dag synes det meste å kunne karakteriseres som fare for vesentlig skade. Utsvevende seksualliv, uheldig påvirkning av familie og venner, fare for protester i offentligheten er noen slike nyere varianter som inngår i «vesentlig skade».
Det å «forhindre bruk av tvang og makt» forstås svært snevert. Tilsynsrapporter dokumenterer at svært mange med utviklingshemming ikke involveres i vedtak om tjenester. Tjenestene er i liten grad individuelle. Det å velge hvor og med hvem en skal bo, er en selvfølge for de fleste, men unntaket for mennesker med utviklingshemming. Stadig flere blir utsatt for faste verger som ikke kjenner personen de skal bistå og som overstyrer personen. Blir det en konflkt, så fratas utviklingshemmede deres samtykkekompetanse med begrunnelse i at de har en utviklingshemming. Det er ytterst sjelden at det å skape gode livsbetingelser betraktes som et alternativ til tvang. For mange er brukerstyrt personlig assistanse (BPA) et velegnet middel mot tvangsbruk. Historiene er mange om dem som får BPA og behovet for tvangsregimene som har vedvart i årevis, forsvinner. Årsaken er neppe at en i BPA-ordninger har ufaglærte assistenter. Det skyldes nok heller det at BPA innebærer individuelt tilpassede tjenester.
«Tjenestetilbudet skal tilrettelegges med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet, og så langt som mulig i overensstemmelse med brukerens eller pasientens selvbestemmelsesrett. Ingen skal behandles på en nedverdigende eller krenkende måte.»
Det å fotfølge personer i årevis, skjerme personer mot andre i bofellesskapet og nekte bruk av mobiltelefon er vanlige tiltak som går innenfor lovens vilkår om respektfull behandling. Det å nekte personer å prate med venner som de treffer, regnes ikke som nededigende. Kort sagt, lovens bokstav åpner for det meste.
Mot en mer human fremtid?
En lov er kun noen ord på ett papir og betyr lite i seg selv. Dagens tvangslovverk, kapittel 9 i Helse- og omsorgstjenesteloven, er i hovedsak det samme som kapittel 6a som ble innført i sosialtjenesteloven i 1999. Selv om ordlyden har endret seg lite, har forståelsen av lovverket endret seg svært mye.
Uavhengig av hva som måtte skje med lovverket, er det viktigste at en demper fokust på hva som er lovlig. Historen har vist at det meste kan forstås både som lovlig og forsvarlig. En bør knytte fokuset mot FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne og forsøke å etablere tjenester som ligger innenfor konvensjonens bestemmelser.
I et eventuelt tvangslovverk, bør fokuset først og fremst være hvordan en skal kunne unngå tvang. Her finner en også god hjelp i FN-konvensjonen. Et svar som gjelder svært mange, er å sikre gode levekår og god tilrettelegging. Svaret vil ikke gjelde absolutt alle, men kanskje 99 prosent. I dag vil 25-50 prosent av personer med utviklingshemming bli underlagt tvang fra omsorgstjenesten gjennom livet. Får en redusert denne andelen til en prosent, så har en kommet et langt stykke på vei.
Jens Petter Gitlesen