Tvangsflytting av utviklingshemmede

FN er tydelige på at mennesker med nedsatt funksjonsevne selv skal bestemme hvor de ønsker å bo. Mange kommuner følger ikke opp dette prinsippet. Stange er en av kommunene. Tekst og foto: Alexander Berg jr. 

Tåkedisen renner nedover husveggene som våt maling denne novemberkvelden i Stange sentrum. Et tog av fakkelbærende mennesker passerer den indiske restauranten. De er på vei mot rådhuset, mens de innenfor vinduene er på vei inn i hovedretten. De fakkelbærende har noe de vil fortelle de folkevalgte. De vil markere sin motstand mot et overgrep de mener er i ferd med å skje. 

«Stopp tvangsflyttingen!», lyder de taktfaste ropene fra flammenes bærere. Og på plakatene de holder står det ytringer som «Liker du at noen tvinger deg til å flytte?», «Ikke ta hjemmet vårt!» og «Gjelder loven i Stange?» 

Ved rådhuset stopper toget opp, og det samler seg om kveldens hovedpersoner, Tore Dillerud og Trond Posaasen. Kommunen har gitt dem oppsigelse fra Nordstad bofellesskap hvor Tore har bodd i 17 år og Trond i 33.  

Dette er imidlertid ikke bare et fakkeltog til støtte for disse to, men for alle utviklingshemmede i samme situasjon. 

I dag kjemper vi i NFU sammen med Trond, Tore og alle andre mennesker med utviklingshemming som blir tvangsflyttet fra sine hjem! For dere er dessverre ikke alene. Mennesker med utviklingshemming blir tvangsflyttet i det stille i hele Norge. 

Ordene tilhører Alette Reinholdt, nestleder i NFU, og en av fire som holdt appeller foran rådhuset denne kvelden, og alle hadde de det samme budskapet; Tore og Trond skal ikke flyttes! 

Kommunen endret begrunnelse 

Opprinnelig var kommunens begrunnelse for flyttingen fare for helseskade for beboere og ansatte, men de endret sin forklaring etter at TV 2 ba om dokumentasjon. Nå handler det ikke lenger om dårlig bokvalitet, men om strukturelle endringer: 

«Stange kommune har over tid stått i omstilling for å tilpasse driften til de tilgjengelige økonomiske rammene/inntektene. Det planlegges og gjennomføres derfor strukturelle endringer på flere virksomhetsområder i tillegg til andre tiltak», skriver kommunikasjonsleder i Stange kommune, Trond Ivan Hagen, i en e-post på vegne av ordfører Truls Gihlemoen. 

Videre skriver Hagen at avviklingen av Nordstad (pluss et bofellesskap til) dreier seg om behovet for å sikre en rasjonell drift, og for å sørge for likeverdige tjenester med likeverdig kvalitet for beboerne. 

Vil ikke flytte 

Tore Dillerud har imidlertid ingen behov for strukturelle endringer eller rasjonell drift, for ham er det veldig bra som det er. I den trivelige 2-roms leiligheten sin har han alt han trenger. I det ene hjørnet av stuen står gitaren han fikk til 40-års dagen sin, en kopi av den gitaren Per Gessle spilte med i den svenske gruppen Roxette. Og på veggene henger bilder fra oppveksten hans. Det er derfor ingen tvil i Tores stemme når han blir spurt om hvor han vil bo. 

– Jeg vil ikke flytte! 

Til daglig jobber Tore på Ikea Ringsaker. Her gjør han alt mulig fra å være bærehjelp for kundene til å heise flagget om morgenen utenfor bygget.  

– Jeg har jobbet der i ti år, og jeg synes det er helt topp. Jobben betyr mye for meg, forteller han. 

Og når Tore kommer hjem lager han sin egen middag med maten Stange storkjøkken har levert til ham og som han har liggende i kjøleskapet.  

Det er derfor en takknemlig mann som etter hvert setter ned ved kjøkkenbordet og nyter en velfortjent middag. 

– Det er helt herlig å bo her. Hyggelige naboer og fine områder å gå tur i. 

For alt dette betaler han 8600 kroner i måneden i leie pluss strøm, internett og tv. Totalt blir det rundt 10 000 kroner i måneden.  

Rett til å bestemme bosted 

Det er denne tilværelsen kommunen vil flytte ham og Trond fra, og som de rundt to hundre fakkelbærerne høylytt protesterer imot. De støtter seg blant annet på «FNs Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)», hvor Artikkel 19, bokstav a er tydelig på hvilke rettigheter en utviklingshemmet har: «…… at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform». 

Men ifølge NFU er det en bestemmelse som i svært varierende grad følges opp av kommunene. Forbundsleder Tom Tvedt forteller at de i tillegg til Stange også jobber med saker i Eidsvoll og Asker.  

«Dette skjer i hele landet, fra nord til sør. Vi kaller det tvangsflytting når folk ikke er blitt tatt med på råd og blir flyttet uten at de ønsker det», skriver han i en e-post. 

Kommunesektorens organisasjon, KS, opplever imidlertid ikke at det er snakk om tvangsflytting. 

«I noen saker fatter kommuner vedtak om et botilbud som ikke er i tråd med brukers eller pårørendes vilje. Det er likevel ikke et tvangsvedtak, det er frivillig for bruker/pårørende å ta imot tilbudet. Men at det kan oppleves som om de ikke kan velge når de ikke får det tilbudet de ønsket seg, er forståelig», skriver fagleder i KS, Anne Gamme, i en e-post.   

Utbredt problem i mange år 

Tvangsflytting av mennesker med nedsatt funksjonsevne har pågått i mangfoldige år. I 2002 måtte daværende sosialminister Ingjerd Schie Schou svare på et skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo. Han ønsket å få svar på om sosialministeren stilte seg bak den utbredte bruken av tvangsflytting som NFU den gang kunne melde om. 

Schie Schou svarte at hun ved flere anledninger hadde blitt gjort oppmerksom på tilfeller hvor utviklingshemmede i større eller mindre grad var blitt presset av kommunen til å flytte som vilkår for å motta sosiale tjenester. Hun fortalte videre at hennes departement hadde advart mot denne praksisen og presisert at kommunene som hovedregel har plikt til å yte nødvendige tjenester der vedkommende bor eller ønsker å flytte.  

Men tvangsflytting er fortsatt et tema som med jevne mellomrom dukker opp i media. I oktober fortalte VG om Anita som ble flyttet mot foreldrenes vilje fra Siljan kommune til nabokommunen. NRK skrev i september om Maximilian som Kristiansand kommunene ikke lenger vil gi hjelp hjemme og flytter ham til institusjon.  

Ifølge VG har 30 kommuner bekreftet at de i løpet av de siste fem årene har hatt 55 tilsvarende saker. 

– Men vi mener ikke den oversikten er riktig. Vi tror det er mer utbredt enn som så, kommenterer Tvedt. 

– Menneskerettene skal gjelde for alle 

På de 22 årene etter sosialminister Ingjerd Schous presisering fra Stortingets talerstol, har 11 statsråder kommet og gått og departementet har skiftet navn til Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Og nå er det heller ikke dette departementet som har ansvaret for utviklingshemmedes rett til å velge bosted, derimot Helse- og omsorgsdepartementet (HOD).  

Selv om 12 ministre har hatt og har tvangsflytting på sitt statsrådbord, handler det meste fortsatt om intensjoner. «Menneskerettene skal gjelde for alle, og Regjeringen vil at personer med nedsatt funksjonsevne, på lik linje med andre, skal velge hvor og hvordan de bor», svarer statssekretær (vi ba om svar fra statsråden) Ellen Rønning-Arnesen i en e-post, og understreker at hun har stor forståelse for at flytting er krevende, særlig for dem som har behov for trygge og gode rammer rundt seg. 

– Involvering av den det gjelder, pårørende og eventuelle verge er avgjørende for å sikre at behov og ønsker blir tatt hensyn til, understreker Rønning-Arnesen. 

– Det er deres hjem hvor de er trygge 

Tore og Trond opplever ikke at de er tildelt den menneskeretten det er selv å velge sitt bosted. De mener de har blitt sagt opp mot sin vilje. 

Sidsel Busterud Lie, Tore Dilleruds mor, mener at oppsigelsen kun dreier seg om innsparing. 

«Kommunens begrunnelse er oppramsing av ord uten innhold og ikke noe nytt», svarer hun i en e-post og sier videre: 

– De sier at alle skal behandles likt selv om alle er selvstendige individer som trenger individuelle løsninger. Kanskje det betyr at det er noen, for eksempel de som bor på Nordstad, som har det for bra, slik at disse må flyttes til en institusjon der de blir litt mer borte i massen. 

Hun mener at Nordstad egner seg veldig bra til beboernes behov.  

– Det er deres hjem og der er det oversiktlig og rolig. Der er de trygge. 

Økt institusjonalisering 

De som sannsynligvis jobber tettest på de utviklingshemmede, vernepleierne, opplever at utviklingen går feil vei, fra idealet om egne, selvstendige beslutninger knyttet til hvordan man skal bo til avgjørelser som fattes over hodet på den enkelte. 

Trenden på feltet begynner å gå mot en økt institusjonalisering. Kommunene argumenter med at større enheter er mer økonomisk besparende. Det er urovekkende, sier daglig leder i SOR, Linn Slette. SOR står for Samordningsrådet for arbeid for mennesker med utviklingshemming. 

– Det er mange av de godt voksne utviklingshemmede som tidligere bodde på institusjon, men som under HVPU-reformen flyttet inn i mindre enheter. Vi opplever at de har en redsel for å oppleve på nytt det de har erfart på institusjon, legger hun til. 

De yngre utviklingshemmede, under 40 år, har i hovedsak bare opplevd mindre enheter, og de er ifølge Slette enda tydeligere på at det er viktig for dem å få bo der de vil, med hvem de vil. 

Vil unngå store institusjonslignende bofellesskap 

Ifølge KS  er det imidlertid ikke ønskelig med store institusjoner.  

– Det er mulig å finne gode løsninger for å unngå store institusjonslignende bofellesskap, for eksempel mindre boenheter innenfor samme område, men med ulike innganger og løsninger som hensyntar normalisering og integrering, uttaler Anne Gamme. 

Slette var tidligere i år på åpning av et boligsameie for fire ungdommer som hadde blitt bygget i samarbeid mellom kommune, foreldre og arkitekt. Men sameiet hadde ikke blitt til om ikke foreldrene hadde gått sammen. 

– En av fedrene hadde regnet på det og funnet ut at dette prosjektet sparer kommunen for 80 millioner kroner over noen år, og da var det ikke vanskelig å få ja fra kommunen, forteller hun.  

– Dette krever imidlertid ressurssterke pårørende, men det skal ikke være slik. Det er mulig å få til langt bedre løsninger enn hva noen kommuner får til, legger hun til. 

Derfor mener hun det er avgjørende å kunne fortelle de gode historiene som kan danne eksempler for andre kommuner. 

Bygde bofellesskap til barna 

Eksempelet Slette viser til er et bofellesskap i Fagernes i Nord-Aurdal kommune. Her gikk fire foreldrepar sammen om å prosjektere og få bygget boliger til sine utviklingshemmede barn. 

– Vi ønsket ikke at sønnen vår skulle bo i et stort, kommunalt boligkompleks, forteller Sjur Olav Ødegaard. Han og de andre foreldrene jobbet med prosjektet i syv år frem til bygget sto ferdig i sommer. 

Det startet med at de gjorde en henvendelse til kommunen, som var positive og sa at dersom foreldrene fant en tomt skulle kommunen være med. 

Men da de hadde funnet en tomt, snudde kommunen helt om. De ville heller samle de fire barna, som nå er i alderen 19 til 24 år, tre gutter og en jente, i et større kompleks. For foreldrene og barna var dette helt uaktuelt. 

– Vårt alternativ var da at de bosatte seg spredt i kommunen. Vi krevde møte med rådmannen og Husbanken og la frem prosjektet. Kommunen forstod da at dette ville være en vinn-vinn situasjon for både kommunen og beboerne, sier Ødegaard. 

Etter flere møter endte det med at kommunen kjøpte tomten foreldrene hadde funnet, mens de på sin side gjorde det meste av prosjekteringsarbeidet. 

Komplekset består av to hus med til sammen fire leiligheter, i tillegg har personalet en egen enhet. Prosjektet ble muliggjort ved at kommunen stod som byggherre for å få benyttet Husbankens ordning med investeringstilskudd og momskompensasjon. I tillegg har hver enkelt beboer tatt opp startlån i Husbanken med løpetid på 50 år.  

Leilighetene er organisert som et boligsameie, og Ødegaard mener at dette gir beboerne en trygg og forutsigbar bofremtid. 

– Dersom de skulle ha leid, ville det alltid vært en risiko for at de kunne blitt sagt opp og flyttet på. Nå har vi styringen selv, og hjelpen er der de bor. 

Den eneste situasjonen hvor kommunen har en styringsrett, er dersom en av de fire skulle ønske å selge og flytte ut før det har gått 30 år. Da har kommunen en såkalt tildelingsrett, som innebærer at de kan bestemme hvem som kan få kjøpe leiligheten. 

Det har vært viktig at komplekset fremstår mest mulig som et helt vanlig boligsameie og ikke har institusjonspreg. Det er derfor ikke innendørs fellesareal, men hver leilighet er så stor at den enkelte kan ha besøk av venner og familie. 

Så langt ser løsningen ut til å fungere godt. De fire beboerne trives, og det er etablert vedtekter som ivaretar alle parters interesser.  

– De fire er veldig stolte. De har et sterkt eierforhold til boligen, og det tror jeg er fordi de har vært med i hele prosessen, utdyper Ødegaard, og han legger til at de har hatt en god dialog med kommunen hele veien. 

– Kommunen laget et godt opplegg med personale som vi tror vil fungere bra. Gevinst både for kommunen og de som bor der. Og for vår del handler det om å sikre boforholdene uansett hva som skulle skje. Ingen kan flytte dem ut. 

Gå i en tidlig og god dialog med kommunen 

Ødegaard har følgende råd til dem som vil bygge et bofellesskap til sine barn: 

– Man bør sette seg godt inn Husbankens regler omkring eie og finansiere eiendom. Dernest bør man tidlig initiere en dialog med kommunen og legge frem tankene man har.  

Han legger til at det er to viktige forhold: Man bør sette frem alternativene til en slik løsning med et regnestykke over hva kommunen faktisk sparer. Og så må det være foreldreinitiert, med grunntanken om at man skal skape gode løsninger for sine barn. Han legger til at alle fire beboere og eiere har vært med i hele prosjektet. 

– Modningsprosessen var viktig, ikke minst for dem som skal eie og bo der. 

Ødegaard er imidlertid ærlig på at det har vært mye jobb, og det må man være forberedt på om man skal gå i gang med et slikt prosjekt. 

Vikarierende forklaringer 

På mange måter er dette en solskinnshistorie, hvor prinsippene i FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter er fulgt. Fagdirektør hos Likestillings- og diskrimineringsombudet, Eli Knøsen, har imidlertid andre historier å fortelle, og det ser ut som om mengden av dem har tiltatt de siste årene. 

– Vi får en del henvendelser fra fortvilte mennesker som mener kommunen er i ferd med å legge ned boligen hvor de trives og vil flytte dem til institusjonslignende bofellesskap. Vi ser en sterk økning av at kommunene vil ha dem inn i slike boforhold.   

Knøsen forteller at de har ingen myndighet til å stoppe slike flyttinger, men de kan kontakte kommunene og veilede dem om hvilke plikter de har og hvilke rettigheter innbyggerne har.  

– Kommunen har menneskerettslige forpliktelser og skal også etter norsk lov sørge for tjenester der folk selv ønsker å bo. Tjenestene skal følge personen, ikke boligen, understreker hun. 

Knøsen forteller at ombudet også kan gjennomføre tilsynsbesøk for å se nærmere på årsaken til ønsket om å samle mennesker i en større institusjon, i hvilken grad involverte parter har medvirket, hvilke konsekvenser det har, osv. Dette har ombudet nylig gjort i Stange, og de har også vært i Randaberg. Slike tilsyn er ressurskrevende, men det har gitt ombudet god innsikt i hva som ligger bak avgjørelser om flytting.  

– Forklaringene er ofte like, men også vikarierende. Vi hører for eksempel at boligen er i dårlig stand, at den skal rives eller benyttes til andre formål, sier Knøsen, og legger til at det også skyldes på mangel på fagfolk og behov for effektivisering.  

– Men stort sett handler det om innsparinger.  

Hun forteller også at nødvendigheten av «omstrukturering» er en gjenganger, som ofte betyr behov for å fylle opp institusjonsplasser som står tomme.  

Redd for sanksjoner 

Selv om det har skjedd at kommuner har snudd eller tatt en ny runde etter ombudets henvendelser, faller noen av kommunene tilbake til gamle synder og senere fatter nye flyttevedtak i strid med bestemmelsene. 

Ombudet opplever også at berørte parter involveres veldig sent i prosessen. 

– De kan for eksempel plutselig få beskjed om oppsigelse fra boligen og at beboere ikke får tjenestene de har krav på om de ikke følger kommunenes avgjørelse om å flytte. De fleste kjemper imot, men etter voldsomt press fra kommunen, redsel for konsekvenser og sanksjoner så gir de etter. I praksis er dette selvsagt tvang, fremhever Knøsen. 

– Konvensjonen må inn i menneskerettsloven 

Selv om ombudet sier at kommunene ikke kan organisere sine tjenester utover de rammer som FN-konvensjonen (CRPD) setter, tolker kommunene ifølge Knøsen selv at det kommunale selvstyret trumfer konvensjonens bestemmelser.  

– Min erfaring er at kommunene synes å mene at de folkerettslige forpliktelsene kun er veiledende. Og kommunene vet at vi som ombud ikke har noen sanksjonsmuligheter. 

Stange er en av kommunene som ifølge NFU tolker FN-konvensjonen som en anbefalingen og ikke et krav, og som Knøsen er godt kjent med. 

– Det kan synes som heller ikke Stange tolker konvensjonen som en tydelig forpliktelse. Men nå skal vi først skrive rapport og gi våre anbefalinger basert på tilsynet vårt. 

Knøsen mener at dersom noe skal trumfe den kommunale selvråderetten, må det inn i norsk lov. 

– Det er avgjørende nå at konvensjonen inkorporeres inn i menneskerettsloven. 

– Skremmende nedlatenhet 

Knøsen sier at ombudets erfaringer er at spesielt utviklingshemmede er en gruppe mennesker kommunene bruker som salderingspost når det skal spares penger, fordi de har lav status. 

– Generelt ser det ut som at kommuner, når de skal spare inn penger, tar  minste motstands vei.   

– Jeg tror dette er uttrykk for en nedlatenhet til de utviklingshemmede som er skremmende. Etter Ansvarsreformen i 1991 var det en større felles forståelse om hvordan det skulle være, men nå har pendelen snudd. Nå er det helt skamløst, påstår hun. 

Sikkerhetsventilen har blitt en standard 

Bestemmelsen i Artikkel 19 i konvensjonen er ikke helt absolutt, kommunene kan avvike fra kravet om at den utviklingshemmede selv kan avgjøre hvor og hvordan han eller hun vil bo. Men da skal det veldig sterke grunner til. F. eks. om man bosetter seg ute på en øde øy, kan gode tjenester være en utfordring. 

– Vi forstår at man trenger en sikkerhetsventil, men nå har denne blitt standarden, forteller Knøsen og etterlyser voksne i Regjeringen som kan tydeliggjøre hvordan det egentlig skal være.  

– Om man mener at menneskerettene skal gjelde alle, så må mye endres på, både når det gjelder tankegang og praksis. 

Lovbestemt rett til et selvstendig liv 

Det er skrevet mangfoldig hundre sider om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, og de har alle den samme røde trådene gjennom seg: «Det rettslige utgangspunktet er at alle har rett til å anvende sine grunnleggende rettigheter, og bestemme selv i saker som berører egen situasjon», slik Helsedirektoratet formulerer det i sitt dokument «Rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming Lov av 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester kapittel 9 07/20151 IS-10/2015». 

I §9-1 i helse- og omsorgstjenesteloven gjenfinnes det samme prinsippet om selvbestemmelse: «Tjenestetilbudet skal tilrettelegges med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet, og så langt som mulig i overensstemmelse med brukerens eller pasientens selvbestemmelsesrett. 

Ingen skal behandles på en nedverdigende eller krenkende måte.» 

Medvirkningsretten understrekes også i pasient- og brukerrettighetsloven. «Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med pasient eller bruker. Det skal legges stor vekt på hva pasienten eller brukeren mener ved utforming av tjenestetilbud (….)», står det i § 3-1.  

Det handler altså entydig om retten til et selvstendig liv, om berettigelsen av å kunne ta egne, selvstendige valg, og om kravet om å bli lyttet til. Det er selvfølgelige rettigheter og krav for oss andre. Men for utviklingshemmede viser saksbunken hos NFU at dette ikke er en opplagt rettighet, og at kommunene tolker denne selv- og medbestemmelsesretten ulikt. 

– Vi har to grupper av kommuner hvor tvangsflytting skjer. Det er de som innrømmer at de driver med tvangsflytting og de andre som «bare omdisponerer» sin bygningsmasse, forteller Tom Tvedt.  

 

Stange er ifølge Tvedt en av kommunene som tilhører den siste gruppen. Selv opplever kommunen at det handler om å utnytte deres tilgjengelige boligmasse godt nok. 

 

– Når Norstad ble besluttet avviklet var dette først og fremst fordi det var mange ledige boliger i kommunens bofellesskap, og en vurdering av beboernes behov sett opp mot de ulike bofellesskapenes tjenestetilbud, svarer Trond Ivan Hagen på spørsmålet om hvilke elementer som slo ut i Nordstads disfavør. Han legger til at personalet i bofellesskapet var alene på jobb og at kommunen generelt ikke ønsker at ansatte med ansvar for sårbare grupper skal være alene på jobb. 

– Dette er for å ivareta brukere og ansattes sikkerhet. 

Samfunn for alle har stilt Stange kommune en rekke spørsmål om økonomi, kvalitet og grunnleggende rettigheter.

Tips noen om siden