I et innlegg her på NFU-bloggen, argumenterer Bjørn Roar Vagle og Randi Sigurdsen for Tvangslovutvalgets forslag. Det at jeg er uening i mange av argumentene som fremføres, har jeg uttrykt, mer vil komme, men det kommer i andre anledninger. Her vil jeg imidlertid imøtegå en påstand som fremføres.
Den 8. juli skrev jeg i et innlegg:
"Selv om Tvangslovutvalget verken har søkt informasjon eller innsyn i spesielt tvilsomme tvangssaker om mennesker med utviklingshemming, så bør en være klar over at mange kan ha gode grunner til å oppfatte situasjonen som umenneskelig."
Vagle og Sigurdsen mener at påstanden er feil. Jeg mener påstanden er riktig. På den annen side, mener jeg det er feil når Vagle og Sigurdsen hevder at "Tvangslovutvalget har med andre ord hatt et rikt tilfang av informasjon om hvordan dagens lovverk om bruk av tvang overfor personer med utviklingshemning praktiseres, og hvilke omfattende tvangsregimer enkelte personer erfarer."
Jeg holdt et kort innlegg i utvalget hvor jeg presenterte noen saker som jeg betrakter som alvorlige, både med hensyn til tvang, mangelfulle tjenester og uakseptable livsvilkår. Det var det hele.
Ser en på de 59 invitasjonene til utvalget, så vil en kun finne to fra den berørte siden. Ingen fra utviklingshemmingsfelte, begge to fra psykisk helsevern (Mette Ellingsdalen fortalte om sine erfaringer med elektrosjokk og Forandringsfabrikken, PsykiskehelseProffene fortalte om opplevelsen av tvang i psykisk helsevern). Ingen av utvalgets besøk var i nærheten av å kaste lys over problematiske tvang overfor mennesker med utviklingshemming. Det å hopper bukk over dem som rammes av tvangslovgivningen, er kanskje ikke det mest fornuftige som ble gort i Tvangslovutvalget.
Når Vagle og Sigurdsen hevder at utvalget var godt informert på feltet, så viser de blant annet til at begge har barn med utviklingshemming, Vagle har 20 års erfaring fra kommunale tjenester og habiliteringstjenesten samt at utvalgsleder Bjørn Henning Østenstad i mange år arbeidet med spørsmål om bruk av tvang overfor personer med utviklingshemning.
Hvis Vagle og Sigurdsen ikke har opplevd uakseptable tvangsvedtak overfor sine barn, så har henvisningen til foreldreerfaringene ingen relevans i denne sammenhengen. Jeg har heller aldri sett eller hørt at Bjørn Henning Østenstad har gjort noe med denne typen empiri. Bjørn Roar Vagle kjenner imidlertid godt til flere problematiske saker hvor tjenestene han har erfaring fra har vært involvert. Det er beklagelig at Vagle verken trakk frem eller vektla slike saker i utvalgsarbeidet. Fokus på svakhetene med eksisterende lovverk kunne bidratt til forbedringer av lovverket og gitt arbeidet i tvangslovutvalget mening.
Med å vise til Bjørn Roar Vagles lange praksis fra tjenestene og Bjørn Henning Østenstads erfaring fra jussen, plasserer Vagle og Sigurdsen seg i en uheldige, men veletablert tradisjonen. Både Sintef samt Berge og Ellingsen, har vist at det som beskrives i tvangsvedtak i liten grad stemmer med det de som er under tvangsvedtak og deres pårørende opplever. Holdningene som Vagle og Sigurdsen fremfører er et rettsikkerhetsproblem. I tidligere tider var det vanlig at legen fortalte hvordan pasienten hadde det, i dag bør vi ha kommet lenger, også overfor mennesker med utviklingshemming. Som kjent er grunnlaget for funksjonshemmedes konvensjon "Nothing About Us Without Us".
Bjørn Roar Vagle og Randi Sigurdsen må selvsagt kunne mene å påstå hva de måtte ønske. Jeg ser imidlertid ikke at jeg har uttrykt meg feil: Når det gjelder mennesker med utviklingshemming, kom Tvangslovutvalget dessverre med løsningen uten å ha sett på problemene med dagens tvangs lovverk.
Jens Petter Gitlesen